Hyggelige utsikter
Markedet begynner å prise inn et hyggelig utfall av kredittkrisen. Men i bakgrunnen lurer skremmende scenarier.
Én av mine nye favorittindikatorer er kombinasjonen av opsjons- og futuresmarkedets syn på fremtidig sentralbankpolitikk i USA. Federal Reserve er på mange måter hele verdens sentralbank på den måten at Fed gjenopprettet ro i finansmarkedene på en måte ingen andre kan gjøre. Hva markedet tror om fremtidig sentralbankpolitikk i USA er derfor interessant.
Veien videre
Det er mange som for tiden går høyt ut med sine renteprognoser. De spår flere rentekutt i USA enn det første kuttet som antas å komme på førstkommende møte i rentekomitéen den 18. september. Dette er omtrent like oppsiktsvekkende som å spå snø den kommende vinteren. Poenget er at alle som sitter i markedet ved hjelp av et par tastetrykk kan finne ut hva tusener av markedsaktører tror om fremtidig rentebane i USA. Og massenes visdom gir et helt klart svar på hva som ventes på rentesiden i USA. Ytterligere hevinger er 100 prosent uaktuelt. Det ventes et kutt på rentemøtet i september, men futuresaktørene er sikrere i sin sak enn opsjonsaktørene. Deretter ventes sentralbankens styringsrente å falle ned mot 4.50 prosent fra dagens 5.25 i løpet av sommeren 2008. Se grafen nedenfor.
Grafen viser Feds mest sannsynlige rentebane, slik markedsaktørene i futures- og opsjonsmarkedet ser det. Den blå linjen viser opsjonsmarkedets implisitte tro på fremtidig Fed-rente, mens den røde viser futuresmarkedets syn på fremtidige Fed-renter. Den sorte linjen er snittet av opsjons- og futuresmarkedets syn, og det er denne som i tråd med massenes visdombegrepet bør vektlegges mest. Markedets tusener av stemmer - forent i et konsensussyn - mener med andre ord at vi kan komme til å få både ett, to og kanskje tre rentekutt frem til sommeren 2008.
Ikke alle respekterer massene
Som jeg tidligere har gjort rede for (se her for artikkelserien min om massenes visdom: artikkel én, artikkel to, artikkel tre) har jeg stor sans for massenes visdom. Jeg registrer imidlertid at mange er uenige i dette synet, ikke minst norske akademikere. Sist ute med en tvilsom bemerkning om massenes visdom i aksjemarkedet er førsteamanuensis Hilde C. Bjørnland ved Handelshøyskolen BI. Hun skriver følgende i Dagens Næringsliv fredag 24. august:
«Det er omdiskutert (selv i denne avisen) om aksjeprisene kan være en god ledende indikator for økonomisk vekst. Nobelprisvinner i økonomi Paul Samuelson sa i 1996 at «aksjemarkedet har forutsett ni av de fem siste resesjonene». Aksjemarkedet overreagerer altså på enkelte nyheter og ikke alle børsfall leder til resesjon».
At dette er skrevet av en kommende professor, er skuffende fordi det enten gjenspeiler en mistro til massenes visdom slik den kommer til uttrykk i kapitalmarkedene eller viser at kunnskapen om ledende indikatorer er liten. Jeg lurer på om hun virkelig kan dokumentere hvilke fagmiljøer som avskriver aksjer som en ledende indikator på økonomisk vekst. Ledende indikatorer er bygd opp av flere indikatorer til en såkalt komposittindikator. Nettopp fordi ingen av de underliggende indikatorene i den ledende komposittindikatoren er ufeilbarlige - heller ikke aksjemarkedet - velger utviklerne av ledende indikatorer å basere seg på et bredt utvalg av indikatorer som til sammen danner et konsensus eller en slags massenes visdom. Det kommer aldri til å finnes én indikator som alltid leder økonomien, men det finnes indikatorer som fortjener en plass i en ledende komposittindikator. Dette poenget er ikke helt lett å ta, noe enkelte norske akademikere er et bevis på. Jeg har for øvrig tatt for meg nøyaktig samme problemstilling i et leserinnlegg i DN for et snaut halvår siden, skrevet akkurat da markedet bunnet ut i februar-mars-korreksjonen (det ble skrevet den 6. mars og publisert den 16. mars). Interesserte lesere kan lese DN-leserinnlegget i sin helhet nederst, etter hovedartikkelen.
Ha respekt for andre
Mitt poeng med å bruke markedet er at det stort sett gjenspeiler massenes visdom. Av og til slutter folk å tenke, og da ender man opp med massenes galskap i form av en boble eller en for dyp korreksjon eller krakk. Det å ha respekt for markedet, tror jeg er viktig for å lykkes med investeringer. Og i dagliglivet er det likedan. Ungdommen gjør en del de ikke vil gjenta når de blir eldre og sitter på massenes visdom i form av en aggregert erfaringsdatabase. De beste lederne vet å spørre sine ansatte om råd før de gjør en beslutning. Sistemann som snakker rundt møtebordet, er den erfarne sjefen som vet å trekke til seg alt av relevant informasjon før han uttaler seg. Dermed slipper han å plumpe ut med ting han ville angret på noen minutter senere, og gruppen får anledning til å la ulike synspunkter luftes før lederen setter punktum for diskusjonen gjennom sin autoritet. Manglende respekt for andres meninger - massenes visdom - er oppskriften på både store tap i kapitalmarkedene og selve drivkraften bak totalitære regimer vi har hatt en del av her i Europa i det siste århundret.
Sweet spot
Hvis man som jeg har endt opp med å respektere massenes visdom, blir det mye morsommere og interessant å jobbe i kapitalmarkedene. Det er ikke alle steder hvor man har en minutt-til-minutt-spørreundersøkelse om utsiktene for boliglånsrenten, lønnsvekst og av og til krig, det vil si forhold som er relevant for de fleste. Nå begynner imidlertid omveien til det egentlige temaet - markedets syn på Fed-renten i USA - å bli vel lang. Så la oss komme tilbake til markedet kjappest mulig.
Den rentebanen som markedet legger opp til, impliserer at Federal Reserve tilpasser seg en moderat avmattende økonomi. Hvis økonomien ventes å gå inn i en resesjon, ville nok den mest sannsynlige rentebanen i grafen ovenfor indikert langt lavere renter. Og hadde kreditturoen forsvunnet helt, hva hadde vært vitsen med rentekutt overhodet? Slik jeg leser det, er markedets konsensussyn på fremtiden av den positive sorten. Det blir litt økonomisk motvind, men ikke mye. Dette synet er helt i overensstemmelse med stigende aksjemarkeder, slik vi har opplevd helt siden markedet forsto at Fed ville kutte renten. Markedet er midt i smørøyet.
Dystre spekulasjoner
Forrige uke så jeg blant annet på hva som i snitt skjedde med aksjemarkedet når Fed kuttet renten, basert på erfaringer helt siden 1920-tallet. Snittanalysen overskygger imidlertid en del enkelthendelser som avviker fra normalen. Og det kanskje mest interessante poenget som overskygges, er at markedet liker noen få, men ikke for mange rentekutt. Faktisk viser det seg at markedet i snitt stiger når Fed kutter renten opptil tre-fire ganger. Hvis Fed kutter mer enn fire ganger, begynner snitterfaringen å gjenspeile et svakere aksjemarked. Hvorfor? Hvis Fed kutter to-tre og kanskje fire ganger, kan man anta at økonomiens avmatning er av den grunnere typen. Hvis sentralbanken tvinges til å kutte flere ganger, gjenspiler det nok en såpass svak økonomi at aksjemarkedet ikke kan ignorere skadene i økonomien. Derfor gir futures- og opsjonsmarkedet oss verdifull informasjon ? oppdatert på daglig basis ? om fremtidsscenariene for USA og verdensøkonomien.
Markedets konsensussyn på Fed-politikk og dermed fremtidig vekst er svært viktig å ha i bakhodet i markedsanalysen. Men opsjonsmarkedet gir oss i tillegg ytterligere verdifull informasjon. Opsjonsprisene gir mer dybdeinformasjon enn futuresmarkedet. Og det er opsjonsmarkedets implisitte syn på en snart forestående resesjon som er noe av det mest interessante jeg klarer å lese ut av opsjonsprisene. Opsjonsprisene indikerer at det er omtrent 30 prosents sannsynlighet for en styringsrente på 4,25 prosent i USA innen utgangen av april 2008. Tvinges Fed til å kutte renten én prosent eller mer - betyr det at en resesjon anses som svært sannsynlig når sentralbanken har kommet såpass langt ut i kuttssyklusen. Derfor man kan bruke opsjonsmarkedets priser på Feds styringsrenter som markedets implisitte tro på resesjonsscenariet.
Og for tiden indikerer markedet og massenes visdom at vi med i underkant av 30 prosents sannsynlighet må forberede oss på en resesjon i USA. Ingen blir skremt av det vekstscenariet.
Kopi av leserinnlegg i DN fra den 16. februar 2007
(skrevet den 6. februar)
Professoralt tullball
«Børsen har forutsagt hundre av de ti siste nedgangstidene», slår Victor D. Norman fast i sin siste lørdagskommentar. Forsøket på å gjøre seg morsom på aksjemarkedets bekostning avslører økonomiprofessorens uvitenhet om aksjers egenskap som en ledende indikator for økonomisk vekst.
Normans bemerkning om aksjemarkedet tar utgangspunkt i det aktuelle børsfallet, men kommentaren er - bevisst eller ikke - lånt fra en nobelprisvinner i økonomi, Paul Samuelson. I 1966 sa Samuelson til tidsskriftet Newsweek at «Wall Street-indeksene har forutsett ni av de fem siste resesjonene». Siden den gang har denne morsomheten om aksjemarkedets krumspring gått sin seiersgang verden over, og nå serveres den altså av Norges kanskje mest kjente økonomiprofessor.
Faktum er at aksjemarkedet slett ikke er et hodeløst monster, som følger en helt tilfeldig utvikling. Verdens ledende konjunkturforskere i blant annet OECD og amerikanske National Bureau of Economic Research bruker nettopp aksjemarkedet som en ledende indikator for økonomisk vekst. Charles H. Dow, mannen som grunnla Dow Jones & Company og The Wall Street Journal, utviklet allerede i 1896 verdens kanskje første aksjeindeks, Dow Jones Industrial Average. Dows arbeid er i ettertid kjent som Dow-teorien og regnes som ett av de første og viktigste bidragene innenfor teknisk analyse. Dow brukte sin forståelse av aksjemarkedet til å forstå økonomien i seg selv, og ikke som et verktøy for å handle aksjer. Poenget er at folk - både i finansmarkedene, men også i analyseinstitusjoner - i godt over 100 år har sett at aksjemarkedet og økonomien følger den samme syklusen. Så hvorfor tror Norman at aksjemarkedets utvikling er som å kaste kron og mynt?
Den amerikanske finansprofessoren Alfred Cowles skrev i 1934 en artikkel hvis formål var å knuse Dows teorier om aksjemarkedet. Året før hadde Cowles publisert sin første toneangivende artikkel om aksjemarkedets tilfeldige utvikling. Cowles tilhørte den voksende gruppen av akademikere som ønsket å gjøre økonomi og finans til et mer presist fag med utstrakt bruk av matematikk og statistikk. Flere akademiske bidrag fulgte i Cowles fotspor og sistemann ute av de virkelig berømte akademikerne var kanskje Eugene Fama med artikkelen «Random Walks in Stock Market Prices» fra 1965.
Jeg tror det er viktig å ha økonomifagets nære historie i bakhodet for å forstå hvorfor Norman tramper i klaveret i omtalen av aksjemarkedet. Økonomi- og finansakademikere har brukt de siste 40-50 årene på å utvikle en konstruert teori om hvordan verden henger sammen, og antakelsen om aksjers tilfeldige utvikling er sentral i denne konstruksjonen.
Alfred Cowles og andres poeng med å innføre doktrinen om at aksjemarkedet følger en tilfeldig utvikling, er å putte verden inn i en matematisk modell. Dermed blir det enklere å regne seg frem til ett svar og faget fremstår i et mer vitenskapelig lys. Uheldigvis er det liten praktisk nytteverdi i moderne finans, som blant annet omfatter kapitalverdimodellen - opprinnelig utviklet av blant annet NHH-professor Jan Mossin. Til tross for matematisk fortreffelige modeller er finansmarkedene kanskje det eneste faget hvor praktikerne skryter av at det de lærte på skolen, selvsagt ikke brukes i det daglige. Det er utenkelig at leger og ingeniører skulle ha det samme nonchalante forholdet til sine fag.
I stedet for Normans naive tro på markedets tilfeldige utvikling viser data for de siste 60 årene at aksjer og økonomien går hånd i hånd. Beregninger vi har gjort i Storebrand viser at det i 16 av 18 tilfeller, hvor økonomien i USA har snudd til det bedre siden 1949, har vært et stigende aksjemarkedet i neste 12-månedersperiode. En tilfeldig utvikling? Vi har også studert aksjer og økonomisk utvikling i 12 andre land og mønstrene er like på tvers av landegrensene. Historisk utvikling i vekst- og verdiaksjer samt aksjemarkedets prising i forhold til fremtidig avkastning viser også at aksjer ikke følger en tilfeldig bane.
Dessverre er det for lettvint å bruke enkle matematiske begreper som «random walk» for å forstå finansmarkedene og det er synd for morgendagens studenter at en professor i sin beste alder gjør samme feil som Samuelson gjorde for over 40 år siden. Hvor lang tid trenger professorene på høyskolen i Bergen for å lære av sine feil? Aksjemarkedet har aldri fulgt en tilfeldig utvikling og teknokratiske akademikeres matematiske «bevis» de siste 40-50 årene vil ikke endre på det.
Og hvordan skal man så tolke de siste dagenes kursfall? Varer fallet lenge uten at markedet kommer tilbake - samtidig som ledende indikatorer snur ned på bred basis - er ikke signalene fra aksjer tilfeldige. I og med at ledende indikatorer i USA peker opp, er børsfallet de siste dagene sannsynligvis mer et resultat av kortvarig svakhet i økonomien.
Berre ved skepsis til massene vil ein kunne avsløre om massene galskap! Det har ingenting med totalitære regimer å gjera, men å heile tida gjera leksene sjølv og ikkje stole ukritisk på massenes visdom. Den visdommen har som kjend ofte synt seg å vera galskap.
Siden du har lærdom og visdom,hva tror du om utviklingen
på børsene fram mot årskiftet.
Til Asle Steinar Johnsen:
Jeg har ikke mye visdom i forhold til massene og forsøker derfor å utnytte massenes visdom i stedet for å bare stole på min egen. Når det er sagt, så har jeg tidligere skrevet at jeg håper på oppgang i H2, dvs frem mot nyttår. Oppgangen kan hjelpes av Fed-kutt, lavt sentiment, volatiliteten har brutt ut på oppsiden og sesongfaktorene begynner å bli positive. Pga svikt i lengre ledende indikatorer, er utsiktene likevel forbundet med mye større usikkerhet nå enn tidligere (korreksjonsrisikoen er tre ganger så stor når langt ledende indikatorer peker ned). Jeg vil likevel advare mot å feste deg for mye til hva enkeltpersoner mener om markedet der og da. Kanskje endrer de mening i morgen uten at de får fortalt deg om det? Det er mye viktigere å forsøke å forstå hvordan folk tenker, hvordan de jobber og bygger opp markedsanalysen. Da sitter du forhåpentligvis etter hvert igjen med en del innsikt selv. Det krever mye mer jobb enn å bare fokusere på én persons kjøps- eller salgsanbefaling, men dessverre er det slik at gode resultater krever mer jobb.
AKSJEKURSER, AKADEMIKERE OG MASSENES VISDOM
Trym Riksen (TR) tillegger akademiske økonomer den oppfatning at endringer i aksjekursene er helt tilfeldige (random walk). Dette må da være ganske misvisende. En ting er å ha en modell, blant flere konkurrerende modeller, som bygger på en slik forutsetning. I teoretisk sammenheng er det jo ofte interessant å studere konsekvensene av bestemte forutsetninger (for derved å vinne innsikt i betydningen av visse forhold). Noe ganske annet er det å mene at akkurat slik er verden. Jeg kan ikke tro at noen av de økonomene TR refererer til, mener at aksjekursene er "random walk".
Selv når Paul Samuelson i en morsom kommentar sier at "aksjemarkedet har forutsett ni av de fem siste resesjonene", kan dette leses som en viss innrømmelse av at aksjemarkedet har rett noen ganger - mer rett enn bare slump tilsier.
TR refererer til en studie i Storebrand som "viser at det i 16 av 18 tilfeller, hvor økonomien i USA har snudd til det bedre siden 1949, har vært et stigende aksjemarked i neste 12-månedersperiode". Jeg er enig med TR i at dette viser at aksjekursene ikke er random walk. Observasjonene viser snarere det vi kaller adaptive forventninger, dvs. at våre forventninger om framtida er styrt av den (nære) forutgående utviklingen. Men TR synes å mene at disse observasjonene også bekrefter hans egen kjepphest: ?massenes visdom?.
Jeg har vanskelig for å se at en slik adaptiv tilpasning sier så mye om vår visdom; en slik tilpasning forklarer vel snarere at en kursutvikling kan fortsette godt utover det underliggende substansverdier tilsier (uten derved å ha sagt at aksjekjøp på et slikt grunnlag er irrasjonelt).
TR gjør et stort nummer av sin tro på demokrati og massenes visdom på den ene side, og akademikernes antatte mistro til det samme på den annen side. Dette er oppkonstruert. Det er jo fullt mulig å være en varm forsvarer av demokratiet og samtidig høyst skeptisk til markedsaktørenes visdom og atferd. Vi har vel ikke demokrati fordi folk flest er så visjonære. Det sentrale i folkestyret er, etter min oppfatning, å kunne vrake udugelige og korrupte ledere (for derved også å redusere makthavernes fristelse til maktmisbruk). Vi har kanskje en slags parallell i aksjemarkedet: Selv om markedsaktørene stadig tar feil og tidvis er ledet av urealistiske forventninger, blir de før eller siden innhentet av realitetene og vil således bidra til å korrigere mot en sunnere markedsutvikling.
TR vil at vi skal "respektere massenes visdom". Kanskje vel og bra, men hva skal det bety? Betyr det at vi skal være særlig forsiktige med å hevde ? eller endog tro på - våre oppfatninger dersom vi er uenig med folk flest? I så fall er jeg helt uenig med TR. Avvikende meninger bør løftes fram, ikke holdes tilbake. Det er en del av demokratiets ide.
Når TR skriver om "Normans naive tro på markedets tilfeldige utvikling" og om "teknokratiske akademiske økonomers matematiske "bevis"", vitner disse formuleringene ikke bare om en nedlatende holdning, de er også helt misforstått og misvisende.
Til Nils E. Sørgaard:
Først, takk for grundig og vel gjennomtenkt replikk!
La meg gå gjennom kommentarene dine, én etter én.
1) Random walk: Selvsagt vet mange akademiske økonomer at random walk ikke er egnet til å forstå kursbevegelser. Det begynner å bli lenge siden Louis Bachelier skrev om temaet, kanskje for første gang i finanshistorien, i sin doktoravhandling i Paris i 1900. Eugene Fama er blant de mest kjente og fortsatt aktive som sverger til random walk, over 40 år etter at han skrev artikkelen «Random Walks in Stock Market Prices» i 1965. Og Viktor Norman forsøkte for ikke lenge siden å lære folk elementær sannsynlighetsregning for igjen å forstå aksjemarkedet. Poenget mitt er at akademia - til tross for at de innser random walks begrensninger - igjen og igjen tyr til forenklingen om tilfeldige, standardiserte bevegelser for å beskrive aksjemarkedet. Og av og til dukker det til og med opp en og annen fondsforvalter som i det ene øyeblikket var genial, men som i det andre øyeblikket hevder han ble utsatt for en «ti-sigma-bevegelse». Det er nesten 45 år siden Benoît B. Mandelbrot, han som skapte fraktalgeometrien som fagområde, skrev følgende i Journal of Business-artikkelen «Variation of certain speculative prices» (1963): «It is my opinion that these facts warrant a radically new approach to the problem of price variation».
Derfor synes jeg det er skuffende at så lite har skjedd med tanke på å utvikle nye begreper for å forstå svingningene og risikoen i aksjemarkedet. Om 20 år får vi håpe at random walk anses som en like grov forenkling som middelalderprestenes forestilling om at jorden er sentrum i universet.
2) Adaptive forventninger og massenes visdom: Hvis jeg forstår begrepet «adaptive forventninger» korrekt, betyr det at folks forventninger om fremtiden er basert på det som allerede har skjedd. Å blande dette begrepet sammen med «massenes visdom», har en del for seg, men det forklarer ikke hvorfor en konsensus av folk som gjetter en okses slaktevekt kan tenkes å være mye bedre enn de enkelte estimatene. Når det gjelder det faktum at massene kan drive aksjekurser forbi såkalt fair value, er det klart at massene ikke alltid har rett. Massenes visdom blir rett som det er avløst av massenes galskap. Men jeg vil påstå at massenes visdom - reflektert gjennom et helt aksjemarked - er mer tilstede enn massenes galskap. Nettopp fordi det er så viktig å identifisere når massenes visdom avløses av massenes galskap i aksjemarkedet, har jeg brukt mye tid på å utvikle metoder for å identifisere slike interessante skift. Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid (massene kan være vise i én periode for så å bli gale i neste) uten å avfeie massenes visdom som en verdifull kraft. Og for at massenes visdom skal komme til uttrykk, er det viktig at folk kan si og mene hva de vil. Derfor er jeg enig med deg når du skriver at «avvikende meninger bør løftes frem, ikke holdes tilbake».
3) Respektere massene: Nettopp fordi massene over tid har mer rett i komplekse problemstillinger enn de fleste enkeltpersoner, bør man ha respekt for de signalene som kommer fra massene. Det være seg i politikken eller kapitalmarkedene. Å ha respekt betyr imidlertid ikke at man ukritisk skal føye seg etter massene. Det betyr ganske enkelt at man skal sette pris på de signalene man får fra et såpass verdifullt verktøy som massenes visdom. Stemmer en stor del av befolkningen SV eller FrP, er det ikke fordi disse personene er dumme. Derimot er det et signal om at SV eller FrP har riktig politikk (et tema jeg tidligere har belyst i artikkelen «Løsningen på FrP-koden»). Som jeg skriver i artikkelen min, antar rentemarkedet for tiden at resesjonsrisikoen i USA er under 30 prosent. Uten markeder, uten massenes visdom hadde jeg ikke vært i stand til å suge ut den verdifulle informasjonen, som over tid vil vise seg å være bedre enn enkeltpersoners prognoser.
4) Når det gjelder min nedlatende holdning, er nok det et stilistisk grep fra min side for å provosere. Enkelte av mine artikler har en tendens til å bli litt lange og da må brukes knep for å holde leserne våkne. Noen tror jeg er skeptisk til akademia som sådan og at det er årsaken til at jeg liker å ta utgangspunkt i professorers markedskommentarer. De kunne ikke tatt mer feil om min holdning til akademia. Det jeg derimot ikke liker, er akademisk selvtilfredshet. Og spesielt ikke i et fag som økonomi og finans. Her er det fortsatt såpass mye grunnleggende arbeid som ligger foran oss de neste tiårene (som for eksempel å definere risiko på en god måte) at akademikere som lener seg komfortabelt tilbake er til skade for et ekstremt spennende fag hvor det bare er å brette opp ermene og gjøre noe med fagets iøynefallende hull.
Jeg er litt usikker på hva Riksen faktisk mener. Et sted står det: "Uheldigvis er det liten praktisk nytteverdi i moderne finans, som blant annet omfatter kapitalverdimodellen - opprinnelig utviklet av blant annet NHH-professor Jan Mossin."
En viktig konklusjon i denne teorien er at verdipapirer under ideelle omstendigheter er korrekt priset. (Dersom man erkjenner at betingelsene for modellen ikke er oppfylt fult ut- noe jeg vil anta at alle akademikere gjør - kan modellen likevel tale for at verdipapirer stort sett er noen lunde korrekt priset og at det derfor er vanskelig, men ikke umulig å oppnå super-avkastning i finansmarkeder.)
Men dette, som Riksen så vidt jeg kan se latterliggjør, samsvarer jo med den andre påstanden om Riksen fremsetter om at "markedene har visdom" (om enn ikke perfekt).
Til Christen Krogvig:
CAPM:
La oss ta CAPM først. Det folk flest husker fra skolen, er at selskaper med høy beta skal gi høy avkastning (i stigende markeder) og motsatt med lavbetaselskaper. Erfaring viser imidlertid at lavbetaselskaper har gitt høyere avkastning enn høybetaselskaper, dvs det motsatte av hva man lærer på skolen. CAPM er i sin opprinnelige form ikke egnet til å beskrive markedet slik CAPM-oppfinnerne tenkte seg det. Det er ikke uten grunn at CAPM gjerne omtales som CRAPM.
Korrekt prising:
Det er stor forskjell på enkeltpapirer og HELE markedet. Det finnes til enhver tid enkeltaksjer som er feilpriset, men markedet som HELHET trenger ikke være feilpriset av den grunn. Årsaken er at de feilene som investorer gjør på enkeltaksjenivå kan tenkes å utjevne hverandre. Omtrent like mange selskaper er overpriset som underpriset. Det er når mange nok selskaper går i én retning og blir feilpriset (over- eller underpriset) at HELE markedet blir feilpriset. Det er viktig å se at det er forskjell mellom enkeltaksjer og markedet som helhet. For da ser man at det er galskap i noen enkeltaksjer til enhver tid, mens det stort sett er visdom i HELE markedet på samme tid.
Ideelle betingelser:
Du peker på at CAPM kan gi oss innsikt i hvordan markedene fungerer selv om man lemper litt på forutsetningene. Jeg mener man må bli flinkere til å bygge inn menneskelig atferd i modeller av markedet. Uheldigvis har ikke moderne finans villet slippe inn pyskologer og sosiologer inn i sitt fag. Så lenge det finnes begreper som "modern finance" og "behavioral finance", vil finansfaget ha en lang vei å gå før faget har blitt modent. "Rational behaviour" må byttes ut med "real behaviour" før finansmodellene blir bedre enn i dag.
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5510728
