Trym Riksen

Alle snakker om kredittkrisen og stadig flere tror uroen vil føre USA og store deler av verdensøkonomien inn i en resesjon. De som skal ha best innsikt i kredittproblemene, er imidlertid oppsiktsvekkende tilbakelent.

 

Det var først den 6. mars i år at begrepet «subprime crisis» dukket opp på Bloomberg, verdens ledende nyhetsbyrå for finansielle nyheter. Likevel var det først midt på sommeren at antallet Bloomberg-artikler, som inneholdt «subprime crisis», skjøt i været. Etter hvert ser det ut til at det mer omfavnende begrepet «credit crisis» ble nesten like populært som «subprime crisis», noe som indikerer at et tilsynelatende snevert problem innenfor amerikanske subprime-boliglån har vokst og blitt noe større. Nå snakker man nesten like gjerne om kredittkrisen i stedet for boliglånskrisen.

 

Grafen ovenfor viser antall ganger de to begrepene er brukt på Bloomberg pr. kalendermåned. Vi ser at det i dag er 20-30 artikler om dagen på Bloomberg som inneholder ett av de to uttrykkene.

 

Kan analytikere overhodet brukes?

Det er skrevet kilometervis med spaltemeter om kredittkrisen i USA. Erfarne og dyktige amerikanske fondsforvaltere er ikke i tvil om at dette er den verste kredittkrisen i amerikanske historie. Jeg har ingen intensjoner om å avfeie problemene i kredittmarkedet, for markedet har selv gitt klart signal om at kreditt utgjør et problem for USA og verdensøkonomien. På ett eller annet tidspunkt blir likevel nyttige signaler avløst av massesuggesjon og flokkmentalitet. Vi har utvilsom et kredittproblem, men hvor stort og bredt er det egentlig i forhold til historiske erfaringer?

 

Selv om analytikere gjerne anklages for å være de siste som forstår at ting har endret seg, tror jeg ikke vi skal avskrive analytikerstanden helt. Min egen erfaring er at analytikeres samlede atferd er nærmere en sammenfallende indikator enn en treg eller forsinket indikator på hva som skjer. Når analytikerne endrer mening i form av estimat- eller kredittrevisjoner, gjør de det ikke altfor lenge etter at ny informasjon har kommet inn i markedet. Derfor er det populært å bruke estimatrevisjoner fra aksjeanalytikerne som en sammenfallende indikator på resultatsyklusen. Det er ikke så mange som følger kredittanalytikerne på aggregert nivå, men historiske observasjoner tilsier, slik jeg ser det at, kredittanalytikerne i likhet med aksjeanalytikerne arbeider inn ny informasjon i sine vurderinger noen dager eller uker etter at ny informasjon foreligger.

 

Analytikermassen gjenspeiler visdom
Hvis man ikke avskriver analytikerne helt, men holder en knapp på at de samlet sett klarer å få med seg de brede utviklingstrekkene, kan man undersøke atferden blant de analytikerne som kjenner kredittmarkedet best. Kredittkrisen er, slik jeg ser det, et såpass komplekst problem at det ikke nytter å regne seg frem til riktig svar på krisens alvor. Markedspriser innen kredittområdet gir sånn sett uvurderlig informasjon om problemene i kredittmarkedet. Selv om endringen i kredittmarkedet har kommet fort og brutalt, har vi tross alt sett høyere kredittspreader - det vil si den meravkastningen investor krever for å sitte med usikker kreditt i stedet for statsobligasjoner - innenfor de fleste kredittsegmenter tidligere. Markedspriser alene på kreditt er imidlertid et godt analysert tema, så det jeg tenke å se på i denne kommentaren, er hvordan kredittanalytikerne forholder seg til denne kredittkrisen i forhold til tidligere perioder med turbulens.

 

Ved å analysere godt over 200.000 kredittrevisjoner på verdensbasis siden 1980-tallet, kan man undersøke hvor ofte kredittanalytikerne over en viss tidsperiode justerer kredittratingene opp og ned. Fordi vi etter sigende befinner oss i tidenes verste kredittkrise, skulle man tro vi var inne i den største bølgen av kredittnedjusteringer i hvert fall siden 1980-tallet.

 

Grafen ovenfor viser hvor mange oppjusteringer av kredittpapirer man har hatt i løpet av en ettårsperiode i forhold til antallet nedjusteringer i samme tidsperiode.  Når man går inn i en periode med bedre rammebetingelser for kreditt, stiger forholdstallet. I perioder med hardere kredittbetingelser, faller forholdstallet. Når det har vært like mange opp- som nedjusteringer i løpet av en ettårsperiode, er forholdstallet 1. Det er to linjer i grafen. Den blå linjen inneholder alle kredittrevisjoner på verdensbasis, mens den røde linjen utelukkende inneholder amerikanske revisjoner. Det er ganske tydelig at dagens krise - som begynner å bli en slitt gjenganger i media - ennå ikke kan sammenliknes med tidligere turbulente perioder i kredittmarkedet. Det siste året har det faktisk fortsatt vært flere opp- enn nedjusteringer av kredittpapirer. Jeg har for øvrig også delt kredittrevisjonene opp i både høykvalitets- og lavkvalitetspapirer (ikke vist i grafen her), og uansett angrepsmåte har det vært verre tilstander i kreditt flere ganger tidligere. Selv om vi her bare ser på historikk siden 1980-tallet, som har vært en god periode for amerikansk og global foretakssektor, har vi flere ganger opplevd at kredittanalytikerne har nedjustert flere kredittpapirer enn de gjør i dag.

Ifølge kredittanalytikerne, som samlet sett bør vite mer om kredittmarkedet enn noen av oss,  er det ingen kredittkrise.

 

En kjøpsanledning?

Slike objektive og kvantitative indikatorer på massenes visdom kan være en støtte når man gjør seg opp en mening om tingenes tilstand. Det er lett å la seg gripe av medieoverskriftene og stikke hodet i sanden, men er kredittkrisen virkelig en oversett risikofaktor i markedet så lenge etter at media brukte ordet «krise» for første gang? Jeg tviler ikke på at dagens kredittkrise er alvorlig, men jeg stusser over at tusener av kredittanalytikere verden over ikke har brukt de siste månedene på å nedjustere kredittutsiktene ytterligere.

I beste fall har kredittanalytikerne samlet sett rett. I så fall er den utbredte pessimismen, som kjennetegner investormassen på tampen av 2007, et sjeldent godt kjøpssignal for det nye året som snart møter oss.

Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5621444