Et møkkamarked
De økonomiske utfordringene i USA er ikke lenger et isolert amerikansk problem. De aller fleste av verdens aksjemarkeder har kastet seg på den amerikanskledede nedturen.
Amerikanske aksjer gikk nylig inn i det tekniske analytikere definerer som et nedturmarked, et såkalt «bear-marked». Dette er en markedssituasjon hvor tekniske analytikere hevder at minste motstands vei er ned. Ifølge Ned Davis Research har vi med et bear-marked å gjøre når aksjemarkedet faller 30 prosent i løpet av en 50-dagersperiode, eventuelt 13 prosent i løpet av 145 dager. Nå som markedet i USA er ned omtrent 15 prosent siden midten av oktober, kvalifiserer denne korreksjonen til merkelappen «bear-marked». Det finnes riktignok andre tommelfingerregler for å vurdere om en markedsreaksjon fortjener denne merkelappen, og disse mindre sofistikerte reglene - som ikke tar hensyn til varighet i forhold til dybde - sier oss at vi er i et «bear-marked» etter at børsen har falt 20 prosent. Fordi amerikanske aksjer er ned 16 prosent siden toppen i oktober, er det enkelte som ennå vil holde fast på påstanden om at vi fortsatt er i en opptur, et såkalt «bull-marked».
Krakk eller ikke?
Det neste spørsmålet er om børsnedturen er kraftig nok til å benytte betegnelsen «krakk». Her er definisjonene enda vagere enn for såkalte «bear-markeder». Ned Davis Research opererer imidlertid med en liste over historiske børskrakk i USA, og for å komme på denne listen må aksjemarkedet ha falt minst ti prosent i løpet av en periode på maksimalt tre uker, og siste delen av fallet kulminerer med et kraftig fall i løpet av én til to dager på minst tre prosent på høyt volum. Siden den 26. desember er Standard & Poor's 500-indeksen ned over 11 prosent. Sånn sett kan det nå argumenteres for at børsnedturen i USA allerede kvalifiserer til krakkbetegnelsen. Det faktum at amerikanske myndigheters skattepakke og Federal Reserves forsikringer om flere rentekutt ikke klarte å forhindre et nytt børsfall på fredag, illustrerer hvordan folk i dårlige markeder mister troen på at penge- og finanspolitisk stimulans nytter. I forrige uke økte da også troen på resesjon i USA til over 70 prosent, ifølge Intrade - og derivatpriser knyttet til Federal Reserves styringsrente indikerer over 50 prosents sannsynlighet for at den amerikanske sentralbanken vil kutte renten med 0,75 prosentpoeng innen utgangen av den 30. januar. Man må tilbake til 1984 for å finne en situasjon hvor Federal Reserve kuttet renten med mer enn 0,50 prosentpoeng, men renten var til gjengjeld 11,75 prosent på den tiden. I stedet for å kutte med 0,75 prosentpoeng på neste rentemøte den 30. januar, kan det riktignok komme et nødhjelpskutt før møtet i rentekomitéen. Uansett er det nå priset inn en helt ekstraordinær situasjon i det amerikanske rentemarkedet, som bare er forenlig med et resesjonsscenario. Om det er krakk eller ikke i aksjemarkedet, begynner med andre ord å bli et spørsmål for spesielt interesserte markedshistorikere i og med at stadig flere med rette har følelsen av at vi er i en resesjon og et bearmarked godt hjulpet av den siste tidens aksellererende børsfall.
Globalt problem
Mange synes kanskje finansmarkedets fokus på USA er overdrevent, fordi verden er større enn Amerika. For å forstå dette fokuset, er det viktig å ha i bakhodet at USA er det markedet og den økonomien hvor man har best tilgang til historiske data for børs og økonomi. Selv i dag fremhever USA seg ved å offentliggjøre viktige makrodata tidligere enn andre land og man kommer ikke utenom det faktum at USA er verdens største enkeltøkonomi og -børs. Dessuten har USA historisk ledet an i den globale økonomiske veksttaktsyklusen flere ganger.
Det sterke fokuset på USA - både i denne spalten og ellers - har igjen vist seg å være berettiget. Det har lenge vært mange som har hevdet at resten av verden vil være skjermet fra nedturen i USA. For dem som har bekjent seg til denne analysen bør det være et tankekors at nedturen i USA er i ferd med å spre seg til resten av verden. Av 42 internasjonale aksjemarkeder er det nå bare fem som er over sitt 200 dagers glidende snitt - en mye brukt trendindikator. Man må tilbake til 2002 for å finne en like bred sprekk i det globale børsbildet. Her i Europa ser vi at forbruksrelaterte selskaper som Marks & Spencer, penneprodusenten Bic og Bang & Olufsen skremmer markedet med beretninger om et sviktende sluttmarked. Og sist uke ga ny mening til uttrykket «å ha pengene i madrassen», da Europas største madrassprodusent, nederlandske Beter Bed, falt 17 prosent da de fortalte markedet om tingenes tilstand. Et svakere marked i Tyskland er blant årsakene til inntektssvikten i selskapet. Å gjemme seg bak håpet om at resten av verden vil være skjermet fra nedturen i USA bærer derfor mer og mer preg av ønsketenkning.
Derfor stusset jeg over en DN-overskrift i helgen, hvor økonomer ber Norges Bank «blåse i Oslo Børs». Selv om økonomenes uttalelser var mer nyansert enn tittelen antydet, er overskriften nok en påminner om at ekspert og legmann gang på gang undervurderer aksjemarkedenes egenskap som en ledende indikator på generell økonomisk vekst. Ja visst er det de som eier aksjer som direkte taper mest på aksjefallet - isolert sett - men over tid har vi historisk sett at aksjemarkedets endrede karakter avtegner seg i resten av økonomien, helt ned til menigmann.
Derfor bør en sentralbank alltid følge med på signalene fra kapitalmarkedene, som er relativt frie for ønsketenkning og partiske interesser. Dagens møkkamarked er derfor en sak som angår både deg og meg.
Kjøp møkk
Jeg har brukt den litt flåsete merkelappen «møkk» én gang tidligere i denne spalten, den 14. mars 2007. Den gang var fokus på enkeltaksjer og budskapet var at det lønner seg å kjøpe upopulære selskaper i stedet for dem som alle går etter. Nå som den generelle markedssituasjonen bærer preg av at aksjer begynner å bli upopulære, er det en påminner om at den ideelle kjøpssituasjonen for aksjer nærmer seg. Det er når ingen andre vil ta tak i aksjemarkedet at avkastningsutsiktene er på sitt beste. Problemet oppstår når man vil omsette denne tankegangen i praksis. I forrige uke var sentimentindikatoren fra Ned Davis Research - som reflektererer et bredt basert stemningsbilde - på et lavt nivå, men ennå ikke i nærheten av å indikere at vi for tiden er inne i en perfekt storm.
Dessuten peker ledende indikatorer, trenden i aksjemarkedet og veksttakten i økonomien fortsatt nedover, og signaliserer derfor at korreksjonsrisikoen ennå er på sitt største. Som jeg illustrerte i en DN-kommentar den 2. januar, har omtrent 80 prosent av korreksjonene historisk kommet når ledende indikatorer peker ned. Min merknad ved inngangen til 2008 var derfor at «mitt øye sier meg derfor at vi kan være i fase fem [det vil si der hvor ledende indikatorer, børstrenden og økonomien peker ned], hvor korreksjonsrisikoen er på sitt høyeste». Nå viser det seg et den observasjonen var mer betimelig enn det som føles komfortabelt.
Fordi møkkamarked og møkkaaksjer på et tidspunkt representerer gylne kjøpsmuligheter, kommer nettopp analysen av fremtidig bedre børsutsikter til å bli bli tatt opp i denne spalten i tiden fremover. Når alle har øynene festet på elendigheten, har man mer å tjene på å holde hodet kaldt og ikke glemme at en nedtur gjerne følges av en opptur.
Det som du kaller møkk er vel i realiteten value. Men for å holde oss til sjargongen kan vi vel si at det er mye møkk som begynner å bli drittbillig. Norge er jo som kjent en råvareprodusent og dersom man ikke tror at råvarene skal skal gå rett i kloakken som andre deler av markedet, så begynner det vel å bli tid for å sitte på kjøpsknappen, men vi får vente litt til.
Fra na24: "Pepres med advarsler- låner til pipa. Kredittilsynet bekymret over Ola og Kari Nordmanns gjeld."
Er dette et tegn på massenes klokskap? Tror ikke Ola og Kari på det internasjonale finanshysteriet? For øvrig gjør ikke jeg det heller, der jeg kjøper Gogl til 20 kr stk.
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5661826
