Hva er risiko?
Tapsbomben i den franske storbranken Societe Generale minner oss om at livet er uforutsigbart. Det finnes ingen modell som fullt ut kartlegger risiko i komplekse, sosiale systemer - og det er tvilsomt om vi noengang kommer til bunns i forståelsen av risiko.
Det begynner nå å bli vel en måned siden tapsbomben i Societe Generale ble kjent. En enkelt handelsoperatør klarte å tape 40 milliarder kroner og dermed true hele bankens eksistens i sin nåværende form. «Hva er et bankran i forhold til tapet av en hel bank», filosoferte et tysk magasin. Hoder ruller i den franske storbanken, men det spørs om man virkelig kan gardere seg mot slike ekstremutslag i komplekse sosiale systemer. Det er ikke lenge siden Credit Agricole var utsatt for en liknende sak. I september i fjor måtte banken ta et tap på 250 millioner euro på grunn av en ansatts uautoriserte handel. Som en skjebnens ironi er det nettopp franske banker som gjerne trekkes frem når sofistikerte markedsrisikomodeller presenteres på glanset papir. Franskmennenes ingeniørkunst og matematiske skolering kommer imidlertid til kort mot systemer som er bygd opp av mennesker og påvirkes av denne menneskelige naturen.
På hjemlige trakter husker vi at meglerhuset Carnegies svenske avdeling gikk på en smell i fjor etter at ansatte skal ha blåst opp verdien på handelsporteføljer med 630 millioner svenske kroner. Alle disse ferske tilfellene forteller oss at det er vanskelig, hvis ikke umulig, å overvåke ansatte slik at tapsbomber unngås. Og om man lager systemer som kontrollerer ansatte, har man aldri en garanti for at toppledelsen selv gjør seg skyldig i halsbrekkende risikotaking.
Komplekse systemer
Det mest interessante med saken i Societe Generale er at den er bare én i en lang rekke slike saker. I tillegg kommer selvsagt størrelsen på beløpet som ble blåst bort i vill spekulasjon. Vi husker hvordan den første storsaken i denne sjangeren oppsto da Nick Leesons «double when in trouble»-strategy førte til kollapsen i Barings Bank, Englands eldste investeringsbank. Én enkeltsak satte punktum for en av britenes finansstoltheter etter at banken hadde eksistert i 230 år. Med andre ord virker det som om en del virksomheter deler skjebne med dynamikken i et kapitalmarked - hvor du har brå, uventede bevegelser, som av og til er så store at de får ringvirkninger langt inn i folks hverdagsøkonomi. At det er slik, skyldes kanskje det faktum at et marked er et komplekst sosiologisk system, på lik linje med en bedrift. Over 100 år med moderne markedshistorie har lært oss at det uventede alltid vil være en del av systemet. Hvorfor skulle det være annerledes i mindre systemer, som en bedrift, eller til og med for enkeltpersoner?
Det er over 50 år siden Max Frisch skrev romanen «Homo Faber», som bedre enn jeg belyser temaet om det uventede. Da jeg leste romanen for lenge siden, ante jeg lite om at nettopp denne boka på sett og vis skulle bli aktuell for det jeg senere skulle komme til å holde på med - helt i tråd med bokas tema for øvrig. Til tross for menneskers eldgamle kamp mot tilfeldighetene er det mange som fortsatt undrer seg over at ny teknologi aldri setter en stopper for det uventede. Selv i finans, hvor forståelsen av risiko er så viktig, er det gjort overraskende små fremskritt de siste 50 årene. Standardavvik - som er et godt mål på risiko i mange sammenhenger - er fortsatt i bruk mange steder. Brukt som en tommelfingertilnærming er standardavviket en grei måte å gjøre grove «på-baksiden-av-konvolutten»-beregninger på. Modifiserte versjoner av standardavviket får likevel innpass helt inn i bankenes såkalte Value-at-Risk-beregninger - slik at skjønn og marked må vike for modell. Mens det er ørliten risiko for at én enkelt begivenhet skal inntreffe, er summen av alle ikke påtenkte risikofylte begivenheter såpass stor at vi av og til møter på en bombe selv om vi tilsynelatende tenkte på alt. Det er én av tingene som gjør markedet såpass spennende å følge over tid.
Risikoen akkurat nå
Jeg har brukt ovenstående på å argumentere for at man aldri klarer å helt forutsi fremtiden. Likevel mener jeg det er all grunn til å planlegge og ta høyde for de mer åpenbare risikomomentene; elgskiltene langs norske veier fjernes ikke fordi ulykker inntreffer av helt andre årsaker.
Grafen ovenfor viser forventet økonomisk BNP-vekst som i 2007 (fjerdekvartalstallene er ikke offisielle ennå) og 2008, sett i forhold til historikken siden 1999. Tallene er beregnet på grunnlag av tall fra Verdensbanken og vekstestimater fra Bloomberg. Verdensbanken oppgir hvert lands BNP i dollar, som dermed gjør sammenlikninger på tvers av land mulige. Rundt 98 prosent av verdens økonomiske verdiskaping omfattes av analysen. Merk imidlertid at disse tallene skiller seg fra bl.a. IMFs data, som etter det jeg erfarer tar utgangspunkt i kjøpekraftsparitet, noe som vil gjøre vekstmarkedene - emerging markets-landene - enda viktigere enn i denne beregningen.
Veksten i grafen ovenfor er utvilsomt på vei ned. 33 av 37 land i beregningen antas å oppleve lavere vekst i år enn i 2007. Veksten vil ifølge økonomene likevel holde seg langt over nivåene fra 2001, da USA sist gang opplevde økonomisk tilbakegang, en resesjon.
Grafen rett nedenfor viser vekstlandenes bidrag til global vekst. 2008 vil være det første året i historien hvor emerging markets vil bidra med halvparten av veksten i verdens BNP. Selv om økonomene skulle være litt for optimistiske på vekslandenes vegne, er det liten tvil om at verdens styrkeforhold har blitt ganske annerledes de siste ti årene.
Den første grafen indikerer at veksten skal ned, men det er åpenbart at veksten kan falle mye mer enn det økonomene tror akkurat nå. Jeg tror økonomene fortsatt er på defensiven og må fortsette å nedjustere sine vekstanslag verden over, og risiko nummer én er at vekstkuttene blir enda større enn jeg og andre forestiller oss i dag.
Graf nummer to viser at det denne gang er vekstlandene som skal redde verdensøkonomien. Det er utvilsomt historiske begivenheter som har utspilt seg og fortsatt vil utspille seg i emerging markets. En flatere verden gjør at verdens avkroker i tillegg til Kina og India får ta del i kapitalismens magi. Selv om jeg ikke er uenig i at mye spennende er på gang i emerging markets, mener jeg denne delen av verden likevel kan få sykliske tilbakeslag. Ser du på USAs historiske vekstbane, er det åpenbart at de årlige svingningene i veksten var større da USA selv var et vekstland. Det finnes kanskje mekanismer som gjør dagens vekstlands økonomiske innhenting skjer kjappere og på en mindre smertefull måte enn da USAs økonomi var i støpeskjeen, men et emerging markets-mirakel uten sykliske opp- og nedturer tror jeg ikke på. Risiko nummer to er derfor at vekstlandenes tilsynelatende dekopling - det vil si inntrykket av at disse landene lever i sin egen verden - avløses av leksen om at disse landene slett ikke lever sitt eget liv. Vekstlandenes eget ve og vel blir stadig viktigere for et hyggelig utfall av vekståret 2008. Fordi datatilgangen og -kvaliteten i en del vekstland er dårligere enn i Vesten, kan en eventuell nedtur i denne delen av verden komme som en større overraskelse på økonomene dersom man virkelig står overfor et kraftig trendskifte i veksten.
Dette gjør emerging markets til en større joker enn disse landene noensinne har vært.
Hva sier ECRI's ledende indikator for europa om utviklingen der framover nå?
En kommentator sa det samme som du hevder forleden på en enkel måte: Enten tror man på Decouopling eller så tror man på Globalisering.
mvh
Dette er vill spekulasjon men for meg virker det som mye av pessimismen som kommer fra USA er kunstig skapt.
Koret synger nesten i kor. Himmelen kommer til å falle.
Mye fantasi blir benyttet til å drømme opp et ukjent men relativt stort antall årsaker til hvorfor vi alle bør huske på å se opp med gjevne mellomrom.
At mange også blir grepet av frykt når koret synger så samstemt som det nevnte kor synger i disse dager og dagene som var før nevnte dager jo bare naturlig å forvente.
Å si en ting men gjøre det motsatte er det nok ikke bare politikkere som har for vane å gjøre.
Hvorfor skape en kunstig nedtur akkuratt nå er ett spørsmålet som det kan være inntresant å stille.
Om establishmentet er baby boomerne er det naturlig å forvente at mange av disse ønsker å kjøpe aksjer billig som kan sikre en god pensjon. Om mange skremmes til å forlate posisjoner som kunne gitt en ok fremtidig avkastning vil avkastningen på aksjer og andre risikoprodukter stige. Å bidra med en tilsynelatene logisk historie som skremmer vannet av yngre investorer og spekulanter er å bidra til felleskapet for denne gruppen.
Om establishmentet er republikanerne er det naturlig å tro at det som må gjøres for å beholde makta blir gjort for å beholde makta. En kraftig nedtur nå er bedre enn en kraftig nedtur i november. Om humøret er dårlig nå kan det bare bli bedre. Det hele er en psykologisk krig. Ben Bernanke måtte skremmes, og skremt ble han. Rentekuttene kommer til å gi god fart når valget nærmer seg.
Mer seriøst.
Altfor mange shorter, dollaren er svak Tror aksjemarkedene kommer til å ta av som flere raketter ledet av den amrikanske raketten ganske snart. Eksporten kommer til å fortsette å vokse. PE på 13 er jo utrolig billig når inflasjonen er så lav som den er. Obligasjoner yielder jo ingen ting i forhold. Fortsatt global vekst er til stor hjelp. Dessuten tror jeg ECB kommer til å tone ned inflasjonsretorikken og senke rentene etterhvert. Om en bør være bekymmret for noe bør det være Europas framtid. Kreditt ekspansjonen her har vel egentlig vært større enn i USA. Boligmarkedene her blåst opp til mer latterlige nivåer. Dessuten er demografiproblemene større her.
Ingen vet hvem den egentlige jokeren er.
Voodoo-King, for et solid stykke nonsense.
[i]Graf nummer to viser at det denne gang er vekstlandene som skal redde verdensøkonomien. [/i]
Dette er et argument som gjentas fra meglere og forvaltere. Jeg ser kanskje ikke helt hvordan Kina og India skal redde den økonomiske veksten i verden med USA og Japan i resesjon. Kina har et BNP på kun 20% av USA og ligger fortsatt tiår unna status som økonomisk supermakt.
Voodoo-King skrev: "...Altfor mange shorter, dollaren er svak..."
Vel, USD er svak av aapenbare grunner. Hadde den vaert sterk, ville det vaert svaert vanskelig aa forklare.
Altfor mange shorter? Shortere er de eneste som maa kjoepe. Av og til spoekes det med at shortere er beste plunge protection ever. Foroevrig har shorting eksistert i US (og sikkert andre steder) i over hundre aar.
Resten orker jeg ikke kommentere.
Trym: godt innlegg som alltid.
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5692233
