Alkymister og kvakksalvere
Jeg har tidligere beskrevet aksjeanalytikerne som de «moderne alkymister». Til tross for at alle piler har pekt ned i lang tid - og de ledende indikatorene har gitt det verste vekstsignalet på flere tiår - gikk det lang tid før analytikerne tok affære og barberte resultatestimatene for 2009; de fremtidige resultatene var i ferd med bli til gråstein, men analytikerne forsøkte å gjøre gull ut av de dårlige inntjeningsutsiktene. En liknende form for alkymi finner også sted når analytikerne som gruppe jevnt over anbefaler «kjøp» i aksjer som er dyre i forhold til underliggende fundamentaldata som bokført egenkapital, omsetning, inntjening og utbytte - mens de er lunkne til aksjer som er billige i forhold til slike underliggende fundamentaldata; analytikerne forsøker m.a.o. å heve seg over all historisk erfaring som tilsier at det lønner seg å kjøpe en bredest mulig portefølje av lavmultippelaksjer. At et «gullselskap» altfor ofte ender opp med å bli en «gråsteininvestering», er noe som tydeligvis ikke opptar analytikerne som gruppe.
Kvakksalverne
Mens alkymi er en betegnelse som bl.a. brukes om dem som forsøker å gjøre noe billig (som andre metaller) til gull, er kvakksalver et begrep som i utgangspunktet ble brukt om dem som roter eller fusker med salver, det vil si foreskriver eller selger remedier som ikke virker eller som er skadelige.
I finans finnes det ennå ikke klare kjøreregler m.h.t. hva som er kvakksalveri eller ikke, selv om MiFID er et etterlengtet, viktig og nødvendig tiltak. Det finnes likevel enkelte teoretiske idéer i finans som står sin prøve med glans i praksis. Et slikt eksempel er diversifisering.
Fordi vi befinner oss i Norge, er dette med diversifisering enkelt å forholde seg til. Norske aksjer utgjør i dag en brøkdel, 0,47 prosent ifølge Bloomberg, av verdens aksjemarkeder. Moderne porteføljeteori, og en markedsverdivektet indeks, ville dermed ha foreskrevet at norske aksjer bør utgjøre under én prosent av porteføljen. I praksis er det få som er såpass trofast mot den teoretiske tilnærmingen til porteføljekonstruksjonen. Er det noen som kjenner lærebokens råd om diversifisering, så burde det være de amerikanske universitetene, og i 2003 hadde de i snitt plassert 48 prosent av universitetsfondsmidlene i amerikanske aksjer, ifølge Swensen (2005). I forhold til et tiår tidligere, var det liten endring å spore fra 1993 til 2003.
Når man ser på samme data, men utelukkende for de eldste og største universitetsfondene (Harvard, Princeton, Stanford og Yale), finner vi at bare 17 prosent av kapitalen var plassert i hjemlandets aksjemarked i 2003 - ned fra 35,5 prosent i 1993. Det er m.a.o. ikke bare på listen over de beste universitetene i verden at de fire forannevnte institusjonene utmerker seg. De ser også ut til å ta jobben med diversifisering mer alvorlig enn sine mindre dekorerte kolleger. Dette minner meg om spørreundersøkelser blant de mest dekorerte vitenskapsmennene i USA og Storbritannia, som så sammenliknes med tilsvarende undersøkelser blant den allmenne standen av vitenskapsmenn. På spørsmål om man tror på en «personlig Gud», gjenspeiler verdens høyest ansette vitenskapsmenn en langt dypere skepsis til gudsspørsmålet enn den jevne forsker. Selv om enkelte hevder at skepsis er det første skrittet mot sannheten, er naturligvis ikke de høyest dekorerte vitenskapsmennenes gudsskepsis et bevis for at Gud ikke eksisterer - men mangelen på skepsis og en vitenskapelig fremgangsmåte vitner i alle fall om at man på latmanns vis overlater spørsmålet til morgendagen. I mange sammenhenger er det sikkert på sin plass å be om at «Gud må være med oss», men i porteføljeforvaltningen bør vurderingene gjøres basert på kjølig kynisme. Mens kvakksalveren og ofrene av og til hjelpes av placeboeffekten, finnes det ingen slik effekt i kapitalmarkedene.
Riktig diversifisering
Hva som er «riktig diversifisering», er et vanskelig spørsmål å svare på. Det har delvis med personlige preferanser, behov og atferd å gjøre - og til syvende og sist må man gjøre et subjektivt valg. Selv Harry Markowitz, som for mange er kjent som diversifiseringens far, skal ha fortalt at han ganske enkelt deler sin egen investeringsportefølje likt, 50/50, mellom aksjer og renter.
Det er kanskje lettere å få øye på åpenbar gal diversifisering enn å finne «fasiten», fordi den eneste rette porteføljen er en hellig gral som ville røpet mye om fremtidig avkastning og volatilitet i og mellom ulike aktivaklasser. Det er når jeg hører om porteføljer som i hovedsak består av norske aksjer, at jeg ikke ser det faglige forsvarlige ved slike porteføljekonstruksjoner. Mange proffer har med fullt overlegg bygd opp slike porteføljer, og da er slike tiltede porteføljer et aktivt og bevisst valg. Det er når privatpersoner uten erfaring med og innsikt i finans ender opp med utelukkende norske aksjer og aksjefond i porteføljen, at man må spørre seg om porteføljekonstruksjonen er et resultat av kvakksalveri.
Grafen ovenfor viser utviklingen i norske versus utenlandske aksjer, og oljeprisen målt i norske kroner siden 1996. Den hvite linjen viser den relative utviklingen i OSEBX-indeksen i forhold til MSCI World-indeksen, begge målt i norske kroner; når den hvite linjen stiger, stiger norske aksjer mer i verdi enn utenlandske aksjer, og omvendt. Den røde linjen viser utviklingen i oljeprisen, målt i norske kroner. Grafen illustrerer at norske aksjer har vært inne i en ti års gullperiode fra 1998 til 2008, hvor norske aksjer jevnt over har steget mer enn utenlandske. Vi ser også en klar samvariasjon mellom utviklingen i oljeprisen og norske aksjers relative styrke; norske aksjer stiger mer i verdi enn utenlandske når oljeprisen stiger.
Norske aksjer gjorde det relativt bra frem til mai i år, og den 4. august i år understreket jeg at det var på høy tid å se på diversifisering av porteføljer som kan ha vært tungt overvektet i norske aksjer. Det siste halvåret har norske aksjer gitt fra seg et forsprang i forhold til MSCI World som det tok mer enn fire år å bygge opp, og relativt sett har man ikke blitt noe rikere av å sitte i norske aksjer enn i utenlandske aksjer siden 1997. Dette understreker faren ved å være for mye eksponert mot ett marked; nøysommelig oppbygd meravkastning forsvinner i løpet av noen kaotiske sommer- og høstmåneder.
Hva med fremtiden?
Kjenner man til fremtiden, er det ingen sak å bli rik (og hvis man virkelig kunne spå, forteller gresk mytologi oss at man ikke nødvendigvis blir så lykkelig av den grunn, jf. Cassandra). Så hvordan bør man i fremtiden behandle norske aksjer?
De siste ti til tolv årene har man fått null meravkastning, men en enorm volatilitet eller risiko med på kjøpet av norske aksjer. I fremtiden kan man føle seg ganske sikker på at norske aksjer vil by på langt mer volatilitet enn en verdensindeks. Når det gjelder avkastningsutsiktene, er det langt vanskeligere å spå. Vi ser at norske aksjers ve og vel er avhengig av oljeprisen, og da oljeprisen var nær 150 dollar fatet, var markedet preget av historisk oljeoptimisme. Det er grunn til å tro at optimismen også i norske aksjer var høy på dette tidspunktet, i alle fall om man studerer analytikernes anbefalinger.
Grafen ovenfor viser antallet salgsanbefalinger i norske aksjer fra 1997 til i dag i forhold til utviklingen på børsen. Blå linje illustrerer andelen salgsanbefalinger i det norske markedet sett i forhold til kjøps- og holdanbefalinger; merk at venstreaksen er invers, slik at et fall i den blå linjen betyr flere salgsanbefalinger i forhold til øvrige anbefalinger. Den røde linjen viser utviklingen i OSEBX-indeksen. Selv om vi har lagt bak oss tidenes verditap i norske aksjer, har ikke analytikerne sett at gullet har blitt erstattet med gråstein, jf. det knapt synlige fallet i analytikernes evne til å finne salgskandidater i et marked hvor det knapt finnes en aksje som har steget i verdi.
Hvis du tror at norske aksjer skal opp fordi oljeprisen må stige, kan du vel heller gjøre et veddemål på oljeprisen? Det finnes flere børsnoterte fond, bl.a. i London, som gir deg en ren eksponering mot oljeprisen, så de med klare syn på fremtiden mangler ikke muligheter til å sette penger bak sine påstander og spådommer.
Slik jeg ser det, er den ekstra volatiliteten i norske aksjer nærmest gitt i forhold til verdensindeksens svingninger. De langsiktige avkastningsutsiktene er det derimot langt vanskeligere å bli så klok på. Enkelt sagt betyr dette at norske aksjer ikke bør utgjøre mesteparten av en portefølje. Det kanskje aller beste med diversifiseringen er at den for aksjeporteføljens del er gratis; diversifisering er sannsynligvis den eneste gratis lunsjen du vil møte på i markedssammenheng.
I ti år har rådene om diversifisering i internasjonale aksjemarkeder blitt rakket ned på av kvakksalvere som bruker kort markedshistorikk som et kart over fremtiden. I løpet av et halvt år med finanskrise har de kjedelige rådene vist seg å ikke være så dumme likevel.
Enig med alt du sier om våre kjære analytikere. Har aldri forstått det med fremadskuende inntjening flere år fram i tid. Hva vet analytikerne om framtiden, som ingen andre vet. Mange analytikere må jo gå rundt og føle seg dumme i dag. Det du skriver om diversifisering deler jeg ikke helt fullt og helt. Mitt synspunkt er at det er fornuftig å diversifisere markeder du ikke kjenner, men som du har lyst til å kjøpe.
The Harvard Endowment er ned over 30% iår. SP500 er ned 39% ytd.
Til Magnus: Jeg er helt enig i at en diversifisering iht. MSCI World ikke er optimal. Poenget mitt er at privatpersoner uten erfaring med og innsikt i finans (dvs. folk som ikke har grunnlag for å gjøre taktiske porteføljejusteringer på egenhånd) står seg på å ha en bred aksjeportefølje hvor ett land ikke får utgjøre 50-100 prosent av eksponeringen. Å gi inntrykk av at norske aksjer alene gir god nok diversifisering, er faglig uholdbart - slik jeg ser det. Nå viser ti års markedshistorie oss at man ikke nødvendigvis ble så mye rikere av å sitte i norske aksjer enn i utenlandske aksjer likevel. Kanskje de neste ti årene blir meget annerledes enn foregående tiårsperiode - men det er som du er inne på selv: Hvem vet?
Til h: Vedr. Harvard m.m. finner du kanskje denne linken interessant:
www.bloomberg.com/apps/news?pid=20601...0zdopFBGnbY&refer=us
Mm. Gjelder å ikke diworsify, som Peter Lynch sier...her kan det ligge mye dritt i porteføljene som så fantastisk ut i januar ifjor.
Jeg ser poenet ditt, men syns du redegjør lite for valutrisikoen. Og sammenhengen mellom økt oljepris mot f.eks dollar. Hva skjer med dollaren målt mot norske kroner når oljeprisen faller og visa versa, og hvilke betydninger har det for utenlandske investeringer? Og er norske småsparere informert i tilstrekkelig grad over denne risikoen, og vet de hva det innebærer?
Til Laursen: Grafen ovenfor er vist i norske kroner hele veien, slik at all valutarisiko fremkommer. Husk for øvrig at når du kjøper norske aksjer, så er det aller meste av inntektene i utenlandsk valuta (for det meste dollar). Å tro at man slipper valutarisiko i norske aksjer, er å lure seg selv - og minner mest om et kvakksalverargument for å holde seg til en helnorsk tonic i stedet for en mer fornuftig sammensatt blanding av aksjer.
Kva meinast med "norske aksjer"? Er det selskap notert på Oslo børs, eller selskap som faktisk er eksponert mot norsk økonomi? Eit selskap som feks WWI kan neppe kallast ei "norsk aksje" sjølv om den er notert på Oslo børs. Til det er den langt i frå eksponert nok mot norsk økonomi. Det same kan ein hevde om størsteparten av dei "norske aksjene" på Oslo børs... Svaret må vera at det fint går an å diversifisere seg globalt på Oslo børs åleine.
Til KR: En "norsk aksje" i denne sammenhengen er en aksje som er notert på Oslo Børs; dermed blir RCL like mye norsk som EDB eller Norsk Hydro. Det går selvsagt an å diversifisere seg globalt på Oslo Børs, men erfaringen viser oss at norske aksjer er mer sykliske og mer oljeprisavhengige enn en global verdensindeks. Jeg vet ikke hvordan du unngikk det poenget etter å ha lest artikkelen. Hvis man utelukkende har norske aksjer i produktporteføljen, er det kanskje ikke rart at man krysser fingrene, ber til øvre makter og håper at norske aksjeporteføljer gir god nok diversifisering for folk flest - men hvor blir det av den faglige substansen bak påstanden din om at "det fint går an å diversifisere seg globalt på Oslo Børs"?
Tusen takk for interessante artikler.
I og med at verdens aksjemarkeder svinger mye i takt. Hva med å diversifisere i andre aktivaklasser, f.eks. hedgefond, arbitragefond, eiendom, obligasjoner, infrastruktur ol. Har du noen tanker om dette?
Historikk viser at aksjemarkedet i USA har gitt ca. 7% over inflasjon over tid, men hvilke mekanismer er det som ligger bak? Er det befolkningsveksten som gjør det, eller er det økt produksjon av varer og tjenester, eller er det de overlevende bedriftenes evne til å betjene gjeld? Eller noe annet?
Litt om fremtiden, er det ikke slik at produksjonsmidlene må forvitre for at vi som verden skal bli fattigere. Jeg tenker at det er mye ledig produksjonskapasitet der ute i verden nå. Jeg regner med at ikke hele verden setter seg ned og glor apatisk inn i veggen de neste årene. Tror du ikke at viljen til å ta risiko vil øke så snart rentene kommer på et lavt nivå, og når valutaene taper sin verdi som følge av økt pengemengde?
var ikke troen på at geografisk diversifisering av subprime-lån var en trygg affære en av årsakene til finanskrisen vi ser i dag? investeringer i boligmarkedet i USA ble ansett som trygt så lenge man spredde investeringene over et stort område. Når det så viser seg at alt faller samtidig, hjelper det lite med diversifisering.
Jeg stiller meg bak forrige skribent, og lurer på om ikke investeringer i aksjer eller boligmarkeder i den globale virkeligheten vi lever i, vil innebærer en stor risiko uansett over hvor mange land man sprer sine investeringer? Det virker vanskelig å finne
markeder som har gitt god avkastning de siste årene, og for eksempel det å bare begrense seg til aksjemarkedet har jeg inntrykk av kan innebære en for liten diversifisering.
Til SP: Det å investere inn i andre aktivaklasser er en særdeles god idé. Så langt alt vel med dette forslaget. Problemet oppstår når man må betale tre, fire prosent i året - og av og til mer - for å få eksponering mot alternative investeringer. I og med at risikopremien i aksjer historisk har ligget på ca. fem prosent, er det klart at motvinden blir hard å kjempe mot når kostnadene etter hvert nærmer seg forventet risikopremie i alternative investeringer. De gode nyhetene er at det i dag er et strukturelt overskudd av kapasitet i forvaltningsbransjen verden over, slik at prisen på forvaltning kan tenkes å falle. Når det gjelder alternative investeringer, må man imidlertid skille mellom investeringer man ellers kan kjøpe i de noterte markedene (det finnes f.eks. mye børsnotert eiendom, infrastruktur m.m.) og det som har genuint andre egenskaper enn det man kan kjøpe i de noterte markedene.
Når det gjelder virkelig langsiktige drivkrefter for aksjeavkastningen, må jeg dessverre melde pass hvis du tror jeg sitter på ukjente drivere; i og med at de vekstmarkedene (emerging markets) som har hatt høyest økonomisk vekst har hatt samme eller lavere (!) aksjeavkastning enn de markedene hvor den økonomiske veksten har vært lavere, er det ikke så lett å se for seg at forholdet mellom børsavkastning og fundamentale drivere er så opplagte. Jeg heller til at kultur, tradisjoner, infrastruktur m.m. er vel så viktig for børsavkastningen og at kapitaldisiplin er like viktig som vekstutsikter.
Til ei saa peittää: Spør finansinvestorene det siste året om de synes diversifisering er smart - eller de få overlevende IT-investorene fra 1990-tallet om de mener diversifisering er overvurdert. Selv om verden har blitt mer integrert, betyr det ikke at all diversifisering er død. Man må heller ikke glemme at vi i dag er inne i den mest synkrone globale nedturen siden begynnelsen av 1980-tallet og 1974-75. Da er det kanskje ikke så rart at det er fallende kniver overalt. Å generalisere på bakgrunn av den verste økonomiske krisen, kanskje siden Den andre verdenskrig, er kanskje ikke den mest optimale løsningen hvis formålet er å lage handlingsplaner for en mer normal verden? Og til tross for at dette altså er den verste og bredeste nedturen på flere tiår, ser vi likevel at diversifisering har gjort at mange "bare" har gått på en smell (f.eks. tapt 50 prosent av aksjeverdiene) og ikke har gått på et UOVERKOMMELIG tap gjennom ferske investeringer i olje, energiaksjer og finansaksjer.
Hei Trym. Flott å se at du er aktiv i kommentarfeltet.
Hvor stor gearing kan jeg håpe på å få i valutalån cfh/nok som jeg plasserer i gull og olje?
Har du forøvrig noen kommentarer til hvorfor norske makroøkonomer står så langt i fra synet til fks Peter Schiff, Jim Rogers eller Krassimir Petrov?
Til google: Svar på første spørsmål: Ingen anelse. Svar på andre spørsmål: Norge er et lite
land med 4,8 millioner innbyggere i utkanten av Europa. Da sier det seg selv at man ikke får samme mangfold som i land med 300 millioner innbyggere og en kulturell og akademisk tradisjon vi dessverre aldri kan oppnå. Heldigvis betyr dagens flate verden stadig mindre for enkeltindividets utfoldelse; du har tydeligvis hentet inspirasjon fra de nevnte økonomene uten å be de norske ekspertene om lov?
Mye interessant her, selv om det er i overkant komplisert for en uutdannet industriarbeider som meg. Men selv jeg forutså finanskrisen - skjønt den ble voldsommere enn jeg trodde. Det fløt mye informasjon omkring subprimelån og andre alvorlige problemer i amerikansk økonomi. Jeg ble nervøs nok til å selge unna alle Hydro-aksjene (da pålydende kr 81 pr aksje) - som jeg opp gjennom årene hadde anskaffet med rabatt - hos min arbeidsgiver. Det som forbauser meg er at disse såkalte sjefsøkonomene i norske banker ikke så faresignalene i forkant. Derimot, i ettertid, er det ikke måte på hva de får seg til å si - massiv kritikk og synsing på krisepakker og øvrige tiltak fra Regjering, Norges Bank o.a. - Nå vet de alt!
Vel, jeg beveger meg langt fra smørøyet i Riksens fremragende artikkel. Jeg fortsetter like godt digresjonen med et par spørsmål:
1. Tror Trym Riksen at bunnen er passert, eller skal nedgangen fortsette? - (Personlig frykter
jeg finanskrisen utløser større fall i eiendomsverdier, og at dette kan utløse en finanskrise nummer to.)
2. Min enkle filosofi er at de "tryggeste" aksjene på kort sikt er relatert til selskaper som direkte eller indirekte knytter seg til mat/matproduksjon. Tenker spesielt på Yara - tror Riksen at aksjer i slike selskaper er smart å kjøpe nå/snart - eller?
3. Jeg oppfatter det slik at det bakomforliggende hovedprobem i amerikansk- og europeisk økonomi er at låneopptak har vært priset for lavt - for lave renter. Følgelig har eiendommer fått kunstig høy verdi; ergo er lån utstedt på basis av kunstig høy verdi. Spørsmålet er da: Vil finanskrisen føre til høyere renter på lån i de velstående land i framtiden? I tilfelle - vil det føre til mindre vekst i økonomiene, men likevel sunnere og mer stabil vekst?
Til Amatørøkonom:
Ad 1: Det er gode grunner til å tro at bunnen er passert (sesongmønster, størrelsen og lengden på denne korreksjonen ift historiske børsfall) samtidig som det er gode grunner til å tro at børsen ennå ikke har nådd bunnen (de verste korreksjonene i depresjoner, resesjoner og øvrige bearmarkeder varer gjerne et par år, økonomien er fortsatt svak og sårbar for et eksternt sjokk). For å porsjonere ut risiko liker jeg å holde meg til objektive ledende indikatorer. Når de ledende indikatorene peker opp, er oddsene mye bedre for at man ikke går på en blemme. Så vent med å bli veldig aggressiv og fremoverlent til ledende indikatorer peker opp - og i mellomtiden holder du deg til den aksjeeksponeringen du alltids vil føle deg komfortabel med (jeg anbefaler m.a.o. å gjøre små taktiske skift, over-/undervekt, i forhold til ens strategiske utgangsportefølje som består av f.eks. 50/50 aksjer/risikofrie rentepapirer.
Ad 2: De tryggeste aksjene er nok de som har direkte kontakt med kunder å gjøre. Det er i alle fall her den sykliske risikoen er minst (gearing og andre forhold kan overskygge syklisk risiko). De bedriftene som er lengst ned i verdikjeden, inkludert de som leverer råvarer til dem som er lengst nede i kjeden, er utsatt for høyest syklisk risiko. Disse bedriftene utsettes stadig for "whiplash" eller "bullwhip"-effekten. Når det er sagt, så bør prising også tas med i risikobildet. Verdiaksjer har, basert på historiske erfaringer og atferdsfinansfaget, bedre odds for å innfri dine forventninger enn dyrere vekst-/glamouraksjer.
Ad 3: Rentene har vært fallende i Vesten de siste 20-25 årene. I dag kan ikke rentene falle så mye mer, for da når det nullstreken - slik som i Japan. Jeg vet veldig lite om fremtiden, men det er en selvfølge at oppsiden er større for rentene enn nedsiden på lengre sikt enn 1-3 år...
All honnør til deg for å svare på kommentarene her.
Personlig har jeg prøvd å diversere på børsen i Norge og funnet ut at det så og si ikke har noen effekt. Det ser ut til å være en sterk saueflokkmentalitet slik at hvis noe går ned går alt ned. Nærmere bestemt, går oljeprisen ned går alt ned. Jeg holdt meg også unna utenlandske aksjer på grunn av valutausikkerheten, men det var interessant å se utviklingen i NOK som du hadde.
Og som en kommentar til analytikerne og meglerhusene tror jeg Finansdepartementet hadde strammet inn reglene dersom de hadde visst og forstått hva som egentlig foregår. Folk oppfatter både en megler og en analytiker som rådgiver med en viss tyngde. Sannheten er at begge er selgere som har interesse av mest mulig omsetning. Megler får provisjon basert på hver enkelt handel, mens analytiker får provisjon basert på omsetning i de aksjene han har dekning på. Begge to har en ekstremt høy motivasjon for å gi råd som tjener dem mer enn de tjener kunden. I tillegg kommer en tredje faktor inn. Meglerhusene drar inn store mengder penger på corporate-oppdrag. Selv om det er ulovlig å ha en kobling mellom analyse- og corporate-avdelingen forekommer det ikke at analytiker gir salgsanbefaling på aksjer hvor meglerhuset vet at de skal jobbe mot corporateoppdrag.
I det hele så fungerer meglerhusene som rene selgere som tenker på sitt eget beste, ikke som rådgivere som tenker på ditt beste. Det finnes mange oppsparte midler som har forsvunnet idet en godtroende småsparer har havnet på kroken til en jypling av en megler.
Hei, flott artikkel igjen. Tankevekkende. Det ble nevnt alternative investeringer her, men det er ikke alltid gull det heller. Jeg har flyttet sparepengene mine til børsen nå, alt er ikke kjøpt på dagens lave kurser men det tapet jeg har er ikke mer enn hva børsen kan gå på to dager så volatil som den er nå om dagen. Anyway: Med min bolig er jeg jo i utgangspunket allerede eksponert for en vekst i norsk økonomi. Ingen oppsiktvekkende posisjon men skal man se litt stort på diversifisering, så må man som privatperson kanskje ta i betraktning at man har tatt nok risiko ved å ha inntekt fra en norsk bedfrift og ha en bolig i norge. Hvorfor skal jeg da plassere sparepengene også i norske aksjer? Jeg ser det blir dårlig med diversifisering. Med på et tidspunkt må man vel slutte å diversifere? Hvor mye mindre risiko ville jeg reelt sett ha fått ved å være investert i utenlandske fond? Allerede ved å være insvestert i et bredt fond har man tatt ned mye av risikoen jamfør å bare være i 'favoritt-aksjen'. Er det ikke et utviklingstrekk at de finansielle markedene blir likere og mer avhengig av hverandre også? Slik at betydningen av av være diversifisert utenlands på sikt vil gå ned?
Til Magnus A: Du har gode poenger når det gjelder nordmenns eksponering mot Norge gjennom bolig, jobb m.m. Det er klart at diversifiseringseffekten avtar etter hvert, men mye diversifisering (f.eks. gjennom kjøpe av MSCI World-indeksen) er nok bedre enn for lite. Fordi privatpersoner, de som er ikke-profesjonelle iht. MiFID, ikke har skikkelig innsikt i finans og markeder, ville mitt generelle råd at disse bør forsøke å diversifisere billigst mulig i stedet for å jakte høyest mulig avkastning. Når det gjelder markeder og aktiva som synes å bli stadig mer integrert og korrelert, har du et poeng - men den (p.g.a. ren logikk/matematikk) positive diversifiseringsgevinsten tror jeg aldri blir HELT borte. Når det gjelder diversifisering i disse vanskelig markedene, ser vi at statsobligasjoner og aksjer er den beste aktivaallokeringen fordi prisene i disse aktivaene går motsatt vei. Det er nesten ingen som har obligasjonsfond fordi det ikke ligger så mye penger i å selge den slags bililge produkter. Vær derfor nøye med hvem du hører på der ute.
Trym Riksen, korrelasjon er et nøkkelord i denne sammenhengen. Om f.eks. OBX har vært høyt korrelert med Dow Jones i lang tid, er man eksponert mot amerikanske aksjer. I så måte er det feil å bare se størrelsen til markedene.
Til Scarponi: Enig i at det er feil å bare se på størrelsen til markedene. Poenget er at Norge er
MYE energi og noen få andre, store selskaper - og Oslo Børs har typisk - ikke bare i de ti siste årene - oppført seg medsyklisk. Poenget mitt er at utgangspunktet for enhver aksjeportefølje burde være en global all-share indeks. Deretter bør man gjøre svært bevisste avvik fra denne, f.eks. langs verdi- og momentumaksene. Dersom man holder seg til en slik prosess, er sannsynligheten null for at Oslo Børs vil utgjøre mer enn, la oss si, 20 prosent av din nøye utvalgte taktiske portefølje. Å ha opptil 50 prosent i norske aksjer - uten av dette er et svært bevisst valg basert på erfaring og kompetanse - er et vanlig eksempel på såkalt 'home bias'.
Problemet med den akademiske tilnærmingen til risiko - standardavvik eller beta, avhengig av diversifiseringen til investor - er at man skiller mellom pris og verdi. Risikoen til investor er mer knyttet til å betale for mye for selskapet enn at prisen kan komme til å variere over tid. Yara har én risiko på en kurs på 400 kr, og en annen grad av risiko på 100 kroner. Standardavvik eller beta vil ikke skille mellom dette. Markedet vil f.eks oppfattes som mer risikabelt ETTER et fall på 50% enn rett før fallet.
Til Trond K: Gode poenger. Problemet er at 99 prosent av fondskundene der ute ikke er i nærheten av den risikoforståelsen du har, og da er mitt forslag at en bredest mulig aksjeportefølje er bedre enn en snever norsk portefølje som i større grad skyldes troen på at alt som er norsk må være bra ("godt norsk") enn en grundig vurdering av risk/reward.
Trym, der er vi enige. Risiko kan måles opp og ned, men som regel bunner det ut i at man investerer i noe man ikke helt vet hva er. Man har hørt at høyere risiko gir høyere avkastning (hvis det virkelig er sånn, hvor er da risikoen? Det korrekte er at man krever en høyere forventet avkastning for å påta seg høyere risiko; det er ikke noe som tilsier at man faktisk oppnår den forventede avkastningen), og kjøper derfor noe man ut fra tallene ikke burde kjøpt.
Man kan neppe diversifisere seg fra et hvilket som helst problem. Men som en ballast i en tung tid kan det være verdt å ta med seg.
Ang. bunnen: Når denne krise er over kommer en enda verre; klimakrisen. Når Maldivene har forsvunnet, og store deler av Indonesia, Nederland, deltaene rundt New Orleans m.v. står under vann. Ja, da vil krisen bli bunnløs. Derfor posjonerer jeg meg sterkt i aksjer relatert til selskaper som er solide på demning- og diketeknologi. Det er det eneste som kan få oss opp fra bunnen - bokstavelig talt.
Til Kapellan Magellan: Demnning- og diketeknologi! Har du tickere?
Til Trym Riksen: Min portefølge innenfor dette segmentet relaterer seg i hovedsak på nederlandske selskaper. Dette landet har opparbeid seg ekspertise helt fra middelalderen. Når vannet kommer..., vil de fremste aktører ekspandere i utlandet med stor kraft.
To selskaper er spesielt interessante, og her kommer en kort presentasjon:
* Bouwdienst: Rijkswaterstaats ingeniørsbyrå, selskapet designer, bygger, vedlikeholder, koordinerer og fungerer som rådgivningstjeneste for arbeider innen infrastruktur på land og vann som er viktige for samfunnet. Til dels handler det her om banebrytende prosjekter som benytter det nyeste innen kunnskap og teknologi.
* Dienst voor Weg en Waterbouwkunde: Rådgivningsselskap innen teknikk og miljø med hovedoppgavene rådgivning innen utvikling og utveksling av kunnskap innen veibygging, dikebygging, vannmanagement.
...når vannet kommer: pumpeselskaper vil da bli viktige medaktører. Jeg vil først vente på det første vanntilsiget før tickere lanseres. Da vil man se hvem som får vannet unna - og tilbakefører landmasser.
Aksjer i "Bouwdienst" og "Dienst voor Weg en Waterbouwkunde" kan med fordel kjøpes nå, da finanskrisen har gjort dem billig.
Estimat på kritisk havnivåstigning: Det vil antagelig bli merkbart om 4-5 år. To til tre år senere vil det eskalere. Disse aksjer vil stige i takt med vannstanden, og bør ikke realiseres før tidligst rundt 2020.
Info til multimillionærer: mangemillionærer som evnt. skyter inn titallsmillioner på basis av meddelte kunnskap kan gjerne betale tiende til kapellanen. Da ovennevnte tickere ikke bare er et tips - men snarere er som et patent å regne.
I følge teorien om effisiente markeder, er ikke risikoen lav når markedet har falt mye. En misforståelse blant hobbyinvestoerer, er at markedet er billig etter et stort fall, noe som nødvendigvis ikke er tilfelle. Teorien som akademia forholder seg, effisiensteorien, konkluderer med at aksjer er riktig priset etter et fall på 90%. Jeg skal ikke skrive hva jeg mener om den; jeg bare opplyser om at risikoen ikke blir mindre etter store fall i følge finansteori. Hverken på kort eller lang sikt.
Så kan man jo diskutere om risikoen på kort sikt øker etter store fall. Dette kan man finne ut av ved noen enkle regresjonsanalyser. Jeg tror faktisk ikke man vil finne noen signifikant sammenheng mellom volatilitet i løpet av to sammenhengene perioder.
Forresten, om man finner noen signifikant sammenheng, vil vel det være et argument mot effisiensteorien? For en stund siden, da volatiliteten var på sitt høyeste i markedet, ble jo opsjoner priset med en volatilitet som var mye lavere enn hva den historiske hadde vært. Om man da hadde antatt at den historiske volatiliteten hadde holdt seg høy, og den faktisk holdt seg høy, kunne man jo tjent en formue på f.eks. en delta-nøytral long-posisjon i opsjoner.
Scarponi, helt enig. Men så lenge risiko måles ut fra volatilitet, vil risikoen ha økt etter et fall, gitt at fallet er høyere enn historisk volatilitet.
Akademia forutsetter effisiente markeder, men så lenge aktørene i markedet ikke er rasjonelle, kan heller ikke markedet være effisient. Markedet priser inn all tilgjengelig informasjon, men det priser ikke nødvendigvis riktig, i motsetning til hva akademia hevder.
Trond K.: "Markedet priser inn all tilgjengelig informasjon, men det priser ikke nødvendigvis riktig"
- Man kan ikke prise riktig når ingen vet riktig pris. Alt flyter og markedet påvirkes av alt fra terror til fargen på slipset til finansministeren i USA. Det eneste man kan håpe på at snart noen begynner å kjøpe.
Jeg har bygget min formue utelukkende på kontantbeholdning. det er jeg glad for nå. men jeg vurderer nå å invistere halve pengebingen i Yara. men da må jeg nok bygge en ny pengebinge etterpå. det blir dyrt. hmm vanskeli...
til kapellan magellan: jeg synes det blir stillere og stillere rundt klimasosialistene, men dere er ikke helt døde ser jeg. For øvrig tyder nye tall på at 2008 blir det kaldeste året målt etter 1850. However: Lurt å investere i Nederland rent generelt. Nederland er et land som selger ut gode selskaper til god pris, samtidig som landet har god entrepenørånd, som hele tiden bidrar til nyskaping. Noen finansanalytikere klager riktignok på at aex (blue chips)har blitt for smal til å kunne diversifisere seg meningsfult. Tror uansett ikke avkastningen på aex kommer til å bli helt gal i framtiden, samme hva analytikerne sier.
Til Magnus: Jeg gråt da McCain tapte valget - så betegnelsen klimasosialist blir perifær. McCain, i motsetning til Bush, deler klimabekymringene i likhet med de fremste forskerne på området. Willoch også. Kall meg heller en som har forlatt klimateriet - eller klimarepublikaner.
Heldig du Magnus, som blir gratispassasjer på dine investeringer i undersjøiske Holland. Forresten; i 2009 slipper du å iføre deg boblejakke. 2008 er bare ett narreår. God Jul.
http://blogsoft.no/trackback/ping/6708091
