Derfor bommer Norges Bank
Har du noen gang lurt på hvorfor det virker som om sentralbankene stadig er på hæla? Vi skal se at inflasjonsmål har vært oppskriften på problemer for land som velger å ta mer hensyn til inflasjonen enn veksten i rentesettingen.
Det er i hovedsak to økonomiske drivere det gjelder å holde et øye med, nemlig vekst og inflasjon. Hver av disse parameterne følger sine egne sykluser, men en nærmere gjennomgang av vekst- og inflasjonssyklusene i ni land verden over siden Den andre verdenskrig røper en klar sammenheng mellom topper og bunner i de to syklusene. I USA har det vist seg at inflasjonen følger veksten i hele 40 av 59 tilfeller. Et såpass sterkt forhold mellom vekst og inflasjon observeres også i Storbritannia og Tyskland. Interessant nok har inflasjonsmålet stått spesielt sterkt i Tyskland i hele den perioden tallene stammer fra.
Åpner for kritikk
Det er tall fra Economic Cycle Research Institute som muliggjør sammenstillingen av historiske topper og bunner i henholdsvis veksttakts- og inflasjonssyklusene på tvers av land. Disse kronologiene, som er basert på samme metodologi som NBER bruker for å fastsette amerikanske reseasjoners start- og sluttdatoer, har aldri blitt studert av akademia tidligere og resultatene er derfor ikke kjent fra før.
Det er når man sammenlikner topper og bunner i veksttaktsyklusen med topper og bunner i inflasjonssyklusen, at man ser det påfallende mønstret, hvor veksten altså har snudd i forkant av samme retningsskift i inflasjonen. Det sykliske forløpet vil m.a.o. normalt se slik ut:
Fase 1: Veksten er stigende, inflasjonen avtakende.
Fase 2: Veksten er stigende, inflasjonen er stigende.
Fase 3: Veksten er avtakende, inflasjonen er stigende.
Fase 4: Veksten er avtakende, inflasjonen er avtakende.
Når syklusen har gått en hel gang rundt, starter man i fase 1 igjen.
I teorien står man overfor tre mulige utfall i hver av fasene m.h.t. hvilken fase man havner i neste gang. I praksis viser det seg imidlertid at faseforløpet ovenfor holder i godt over 33 prosent av tilfellene. I Vesten følges forløpet i 55 til 70 prosent av tilfellene, mens vi i Japan og Korea ser en lavere tendens til at faseforløpet inntreffer i henhold til skjema, jf. tabellen nedenfor.
ECRI-kronologiene forteller oss at sentralbanker med inflasjonsmål har gjort det vanskelig for seg selv i etterkrigstiden. Ved å vente på taktskiftet i inflasjonen har inflasjonsstyrende sentralbanker vært i hevingsmodus lenge etter at taktskiftet i veksten har snudd til det verre - og omvendt. Fordi rentehevinger og -kutt virker med et betydelig tidsetterslep, er det ikke overraskende at mange sitter igjen med et inntrykk av at sentralbanker stadig er på hæla. Den europeiske sentralbankens (ESB) siste renteheving kom så sent som i juli 2008. På dette tidspunktet var bl.a. Tyskland, Frankrike, Italia og Spania allerede i en resesjon. I etterkrigstiden har vi m.a.o. sett at sentralbankene har stilt seg lagelig til for hugg når de har tviholdt på inflasjonstrusselen som årsak til at renten heves inn i vekstavmartninger.
Ledende indikatorer
Selv om inflasjonen som regel har fulgt veksten i vestlige økonomier, er ikke det det samme som å si at man har funnet et mønster som alltid vil gjelde. Tross alt har det skjedd i 30 til 40 prosent av tilfellene at faseforløpet ovenfor ikke har blitt fulgt. Derfor blir eksempelvis svake vekstsignaler noe som sentralbankene heller burde ha brukt som et varselsignal om at ytterligere rentehevinger øker risikoen for at man gjør feil - på samme måten som kalenderen forteller oss når vi bør gå over til vinterdekk.
Fordi vekst og inflasjon i 30 til 40 prosent av tilfellene følger sin egen syklus, ville det vært en fordel om sentralbankene hadde fulgt ledende indikatorer for inflasjonen - i tillegg til at de hadde vekst- og inflasjonskronologiene i bakhodet.
Det er lite som tyder på at en del av verdens sentralbanker har klart å komme såpass langt i sin analyse av økonomien. Derfor er nok ikke 2008 siste gang vi ser at sentralbanker gjør store feil.
Dette er er noe alle som har et kurs i monetary policy vet - ikke noe nytt dette.
Et annet interessant perspektiv på dette er å si at det er sentralbankenes definisjon av inflasjon som er gal. De styrer jo etter inflasjonstall som først er ribbet for det som virkelig er inflasjon - i eiendom, aksjer, olje og mat. Da er det ikke rart at man kommer litt bakpå...
Til MakroSpekk: Du sier at "alle" vet dette, men likevel tråkker sentralbankene feil gang på gang. Poenget med artikkelen er for øvrig å konkretisere "det mange vet" ved hjelp av en anerkjent metode (NBER business cycle methodology). Magefølelse er vel og bra. Konkretisering gjennom etterprøvbare metoder er det som skiller folketroen fra vitenskapen, eller?
Utgjør de fire fasene like stor andel av syklusen?
Trym: Bruker ikke ECRI en bedre metode enn NBER? Og hva den beståer i er vel hemmelig?
Til Espen:
For USA gjelder følgende fordeling m.h.t. hvor mye tid man har vært i de fire fasene siden 1949:
Fase 1: 23%
Fase 2: 18%
Fase 3: 41%
Fase 4: 18%
Til MakroSpekk: I dateringen av historiske sykluser er nok metoden veldig lik/overlappende. Denne metoden er slett ikke hemmmelig og refereres ofte til i akademiske papers. Når det gjelder syklisk analyse som sådan, har ECRI kommet lengre enn NBER. Merk at ECRIs grunnlegger, Geoffrey Moore, var han som egenhendig fastsatte USAs resesjonsdatoer (business cycle peak and trough dates) på vegne av NBER frem til 1980-tallet. I dag er det en komité som fastsetter disse datoene for NBER.
http://blogsoft.no/trackback/ping/7894135
