Krakket ingen hørte
Det var naturligvis panikk i kjølvannet av aksjekrakket i 2008 og 2009. Krakket i amerikanske statsobligasjoner i første halvdel av 2009 har det til sammenlikning vært helt stille rundt.
Etter aksjekrakket kom all verdens advarsler om risikoen ved å investere i aksjer. Statsobligasjoner ble derimot fremhevet som en mer egnet investering. Også her hjemme har debatten om aksjer i forhold til statsobligasjoner rast - ikke minst etter beslutningen om å heve oljefondets aksjeeksponering fra 40 til 60 prosent.
Aksjemarkedet falt i fjor 40 prosent på verdensbasis, men bare 24 prosent målt i norske kroner. Til sammenlikning falt amerikanske statsobligasjoner med 30 års løpetid 28 prosent fra desember 2008 til juni 2009. Lange statsobligasjoner med standardløpetiden ti år falt imidlertid «bare» 17 prosent fra topp til bunn i seksmånedersperioden fra desember 2008 til juni 2009. Fordi mange har en større eksponering mot statsobligasjoner enn aksjer, kan fallet i disse papirene bety vel så mange tapte kroner som et krakk i aksjemarkedet. Likevel har man knapt hørt noe om krakket i amerikanske statsobligasjoner i første halvdel av 2009.
I desember i fjor falt amerikanske tiårs- og trettiårsrenter til henholdsvis 2,06 og 2,52 prosent på sitt laveste. Den 10. juni i år nådde begge løpetider en foreløpig rentetopp på henholdsvis 3,95 og 4,76 prosent. Fordi verdifallet i en obligasjon enkelt sagt kan beregnes som durasjon ganger renteendring, er det åpenbart at store hopp i renten fører til betydelige verdifall i rentepapirer med lang løpetid og durasjon; man må tilbake til 1981, 1984 og 1987 for å finne like store seksmånedersendringer i 30-årsrenten i USA som i første halvdel av 2009, men da lå 30-årsrenten på ti til 15 prosent. Med andre ord er dagens verdifall historisk stort i forhold til den renten man kunne låse seg til i desember i fjor.
Erfaringen fra det amerikanske rentemarkedet i første halvdel av 2009 er at det mange antar er sikre investeringer, kan være risikofylte selv på kort sikt. På lang sikt vet vi - av historiske erfaringer - at risikobildet for aksjer i forhold til statsobligasjoner snus opp ned fordi aksjer historisk har vært bedre egnet til å sikre en mot inflasjonen over tid. 2009 har på nytt lært oss at risiko er et tøyelig begrep, og denne gangen erfarte man at sikre investeringer kan gi store tap selv på kort sikt. En risikoavers langsiktig investor har kanskje bare 30 prosent i aksjer og resten i sikre obligasjoner. Det betyr at denne typen investorer i USA tapte omtrent like mye i første halvdel 2009 på sine obligasjonsinvesteringer som de tapte på aksjer i 2008.
Det vi imidlertid ser, er at aksjer og statsobligasjoner har svært gode diversifiseringsegenskaper ved store begivenheter i markedene; da aksjer krakket i 2008, hadde statsobligasjoner sin beste periode kanskje noensinne, og i 2009 var det omtrent omvendt. Sånn sett har 2008 og 2009 demonstrert at aksjer og statsobligasjoner har langt bedre porteføljeegenskaper når det virkelig gjelder enn all verdens nye, alternative aktivaklasser.
En annen lærdom fra 2008 og 2009, er at det er farlig å høre på de konvensjonelle ekspertene, Wall Street-strategene.
Grafen ovenfor viser anbefalt statsobligasjonseksponering fra analysesjefer og strateger på Wall Street. Da statsobligasjonsrentene var på et historisk bunnivå i desember i fjor, anbefalte strategene en høyere eksponering mot dette markedet enn de har gjort noensinne i den tiden vi har statistikk over strategenes anbefalinger. Tidligere i år toppet anbefalt obligasjonseksponering ut på nesten 40 prosent. Strategene står med andre ord med begge bena i statsobligasjonskrakket i 2009. Fordi en portefølje stort sett kan bestå av obligasjoner eller aksjer, gir den historisk høye anbefalte eksponeringen mot statsobligasjoner en følgefeil for ekspertene: De har - med unntak av 1997- aldri anbefalt en lavere aksjeeksponering enn de har gjort i 2009.
Krakket i statsobligasjoner i 2009 har lært oss at verden aldri bør ses i svart-hvitt og at risiko er et vanskelig begrep, selv for ekspertene. En godt sammensatt portefølje inneholder derfor både aksjer og statsobligasjoner, en kombinasjon som gang på gang viser seg å ha gode, risikoutjevnende egenskaper ved store markedsbegivenheter.
Takk
Det var et krakk jeg ikke hadde hørt mye om og ikke ante hvor stort var. Setter stor pris på info som det skrives lite om.
Hilsen Hobbyinvestor
Hva er det du snakker om ? Hadde det vært mulig å liksom, forenkle ting litt. så vanlige mennesker skjønner hva det dreier seg om ? :p
Ett ord : statsobligasjonseksponering (??)
Trym, du som jobber i bransjen; hvilke alternativer er det privatinvestorer har for å eksponere seg mot forskjellige typer selskapsobligasjoner, gjennom f.eks diversifiserte obligasjonsfond, i norge. Og hva er minstebeløpene man må inn med?
Til Bear: Når du sier "selskapsobligasjoner", må du definere hva du mener: Høykvalitets- eller lavkvalitetsobligasjoner (junk/high yield)? Når du skriver "i Norge", mener du da norske selskapsobligasjoner, eller denne typen produkter (men med internasjonal eksponering) som du kan få kjøpt i Norge? Wikipedia er som vanlig et bra utgangspunkt for å dykke videre ned i materien: http://en.wikipedia.org/wiki/Corporate_bonds
Når det er sagt, så er det visse forhold man bør ha i bakhodet før man eventuelt kjøper et fond med denne typen eksponering. For det første er det fortsatt slik at det er i USA man finne de fleste og mest likvide selskapsobligasjonene. Hvis du mener at diversifisering er viktig i aksjeforvaltningen, bør du nok se deg om etter vel så godt diversifiserte fond i selskapsobligasjonssegmentet. Sånn sett vil en "fargeblind" investor - en som like gjerne investerer ute som hjemme - vanskelig komme utenom USA. I USA kan man kjøpe ETF-er med denne typen eksponering, selv mot high yieldere (JNK US og HYG US). Ulempen med utenlandsk obligasjonseksponering er at man får en valutarisiko på kjøpet. Til forskjell fra aksjeinvesteringer ønsker mange informerte investorer å fjerne valutaeksponeringen i obligasjoner. Til dette trenger du en megler, og da blir utenlandske, valutahedgede obligasjonsinvesteringer noe som passer best for litt større privatinvestorer? Det norske markedet for selskapsobligasjoner er mindre, snevrere mht. sektoreksponering og ikke like likvid som det amerikanske. Sånn sett har de store obligasjonsmarkedene like gode eller bedre egenskaper enn det norske.
Her ble det ingen fasitsvar, men jeg håper likevel vurderingene ovenfor kan være til hjelp i jakten på selskapsobligasjonseksponering.
Ja, jeg tenker på fond/ETF'er for norske selskapsobligasjoner, gjerne oppdelt i et par forskjellige risikoklasser (junk og high yield). Men det norske markedet blir kanskje for lite..
Har du navn/eksempler på tilsvarende europeiske ETF'er?
Det var flere forhold som indikerte en statsobligasjonsboble på slutten av fjordåret: 1) Ekstremt lave renter 2) Flukt til sikkerhet 3) Den klassiske eksponensielle formen på grafen på verdien av obligasjonene. Så om ikke Wall Street strategene så risikoen var det jo andre som så det. Så mitt spørsmål blir da 1) Hvem er disse såkalte Wall Street strategene og hvordan får man tak i de data du bruker over 2) Hva er det som styrer deres anbefalinger når de etter din mening ofte viser seg å være dårlige? 3) Har de insentiver som gjør at de tjener på å gi dårlige råd?
Og hurra for oljefondet som nå sikkert er begynt å selge aksjer og kjøpe obligasjoner og for ikke å komme i strid med forholdstallet 60/40.
Til Arne: Wall Street-strategene det er vist til i artikkelen er konsensus av de store bankene og meglerhusene på Wall Street. Dataene kommer fra Bloomberg, som ukentlig kartlegger alle investeringsbankenes anbefalinger. Dette har Bloomberg gjort siden 1997. Årsaken til at kvaliteten på rådene er så som så, er åpenbar og en god diskusjon finner du bl.a. i denne boken: http://www.amazon.com/Dance-Chance-Making-Luck-Work/dp/1851686797/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1249595184&sr=8-1
http://blogsoft.no/trackback/ping/9897033
