Trym Riksen

Aksjer endte forrige uke ned til tross for en positiv avslutning på uken. Det er fortsatt de økonomiske utsiktene som tynger markedet. 

Det virker kanskje overdrevent å komme tilbake til de økonomiske utsiktene i USA gang på gang i denne spalten. Imidlertid er det slik at aksjer er et speilbilde av økonomien, og står verdens største økonomi rett foran stupet, er det slett ikke bortkastet tid å følge resesjonsdebatten.

  

Denne uken skal vi se på analytikeres selektive vurderinger, utviklingen i aksjer man gjerne har forbundet med høy risiko og rest-Orkla.

 

Modellen pessimistene plutselig glemte

Den modellen som i all sin enkelhet kanskje har hatt best dokumentert evne til å spå økonomiske nedgangstider i USA, er helningen på rentekurven. Hvis de lange rentene faller godt under de korte rentene, har resesjonsrisikoen økt historisk. Problemet med modellen er at det gjerne oppstår uenighet om hva som er «korte» og «lange» renter. Et akademisk paper som var tidlig ute med å se på rentekurven, det vil si bildet av de korte vs lange rentene, er Estrella og Mishkin (1996). Her slår forfatterne fast at det er tremånedersrenten i statspapirsegmentet man skal bruke som kortrente og ti års statsrente som langrente. I tillegg skal inputdataene fra rentekurven glattes over tre måneder for å unngå støy.

 

Det interessante med denne modellen, er at den i dag - i all sin enkelhet - forteller oss at resesjonsrisikoen i USA har avtatt kraftig, spesielt siden august. Årsaken er at tremånedersrenten i USA, såkalte treasury bills, har falt fra 4,2 prosent i midten av oktober til tre prosent i forrige uke. Det betyr at tiårsrenten i amerikanske statsobligasjoner er 0,78 prosent høyere enn tremånedersrenten. Og tre måneders glidende snitt for dette tallet har allerede rukket å bli 0,61 prosent.

 

Grafen ovenfor viser hvordan Estrella og Mishkin beregnet resesjonsrisikoen ut fra helningen på rentekurven. Skal du opp i en resesjonssannsynlighet på 50 prosent, det vil si der hvor stadig flere eksperter legger seg, så må helningen være omtrent -1 prosent. Rentekurven heller med andre ord helt feil vei i forhold til det budskapet pessimistene legger frem. Kortrenten er lavere enn langrenten, og ikke omvendt!

 

Men gleden over budskapet fra modellen er kortvarig. For i forrige uke sendte én av verdens største investeringsbanker ut et notat, gjengitt på Bloomberg, hvor de advarte folk mot å se på rentekurven.

«Ikke, vi gjentar ikke, tro at dette er en sunn utvikling i rentekurven (...) denne kurven er fortsatt invertert når den måles mot de kortrentene som betyr mest for privat sektor.»

Da jeg var i New York i oktober for to år siden, hadde jeg gleden av å sitte ned med den nevnte bankens økonomer og diskutere utsiktene for amerikansk økonomi. På tomannshånd trodde de på noe i nærheten av en resesjon i 2006, og nå kjører de i gang igjen. Men på kjent økonomvis gjenspeiler ikke bankens medievennlige resesjonsuttalelser de faktiske BNP-prognosene de opererer med. Bankens offisielle prognoser ligger fortsatt godt over nullstreken og det ventes et hyggelig oppsving fra tredje kvartal 2008 av. Er det noen faste lesere som har lurt på hva jeg har i tankene når jeg skriver om «pessimistleiren», så ble de nå kjent med ett medlem.

 

La oss imidlertid gå tilbake til uttalelsene fra den amerikanske, pessimistiske banken - som (på tomannshånd) har spådd resesjon i USA i over to år. De hevder at Estrella Mishkin-modellen ikke fungerer lenger. I stedet etterlyser de en justert modell. Interessant nok er «justert modell» et nøkkelord for å forstå hvorfor økonomer aldri har klart å spå en resesjon og hvorfor det er så vanskelig for investorer å slå markedet. I kampens heter viser det seg gang på gang at folk ikke klarer å stå ved den planen de la opp til. Først bruker de årevis på å bygge opp en modell eller et konsept, så justerer de denne modellen kraftig i løpet av noen få turbulente markedsuker. Andre modellbyggere er igjen så freidige i sin ingeniørtilnærming til et komplekst system som markedet, at de ganske enkelt trekker på skuldrene og svarer «parameterdrift» når modellene de brukte nok en gang slo feil.

 

Årsaken til at mange nå ønsker en justert rentekurvemodell, er i hovedsak at bedriftene og bankene er nødt til å låne til langt høyere renter enn statsrentene indikerer. De rentene som bankene bruker seg i mellom, swap-rentene, har ikke fulgt de korte statsrentenes svalestup den siste tiden. Hvis man bruker swap-renter i stedet for statsrenter, er rentekurven fortsatt invers og ikke stigende utover tidsaksen.

 

Grafen ovenfor, som dekker perioden fra 1999 til i dag, illustrerer hele problemstillingen. Mens rentekurven basert på statspapirer (rød linje) gir et sterkt signal om at resesjonsrisikoen er lav, har rentekurven basert på swap-renter (hvit linje) falt tilbake på minussiden. Siste notering er -0,27 prosent, mens en tremåneders glatting er -0,1 prosent. Det tilsier ifølge Estrella Mishkin-grafen ovenfor en resesjonssannsynlighet på rundt 30 prosent. Neppe nok til å ha resesjon som basisscenario, men verdt å merke seg.

 

I grafen rett ovenfor har jeg også tatt med en annen rentekurve, illustrert ved gul linje. Dette er tiårsrenten i forhold til toårsrenten, basert på swap-rentene. Jeg har tidligere kommer over innvendinger mot Estrella Mishkin, fordi man burde se på nettopp to vs ti år i rentemarkedet, blant annet for å bli mindre sårbar overfor store svingninger i de aller korteste rentene. Den gule linjen er godt over minusstreken og på samme nivå som den røde linjen, det vil si den statspapirbaserte rentekurven.

 

Det finnes ingen komplette modeller

Det finnes nok enkelte modeller som gir veldig gode innfallsvinkler til markedet. Det er likevel naivt å tro at én modell kommer opp med de svarene alle lurer på. Jeg håper gjennomgangen ovenfor illustrerer hvor vanskelig det er å forholde seg til bare én modell, når brukerne av modellen endrer spillereglene underveis. Merk at pessimistene refererte flittig til modellen da rentekurven inverterte i juli 2006, for første gang siden juli 2000. Da vi så at rentenkurven kom på den positive siden igjen i sommer, både i stats- og swapmarkedet, var det stille fra pessimistleiren.

 

Jeg vil også understreke at jeg ikke mener det er noe galt i å være pessimist, men jeg synes det er pussig med  analytikere som er pessimister hele tiden. Personlig ønsker jeg å overlate komplekse spørsmål i størst grad til markedet. Som jeg tidligere har vært inne på, priser det amerikanske rentemarkedet i dag inn 75 prosents sannsynlighet for en rentekuttsyklus som er ensbetydende med resesjon eller en hard økonomisk landing i USA. Av de modellbaserte analytikerne, som ikke skifter spilleregler underveis, setter jeg mest lit til Economic Cycle Research Institute. I forrige ukes oppdatering står de på at den amerikanske økonomien vil svekkes i månedene fremover, men at en resesjon fortsatt kan unngås. De understreker imidlertid at økonomien i USA nå er så sårbar for et eksternt sjokk at en uheldig hendelse fort kan tippe det hele i gal retning.

 

Fordi jeg har mindre tiltro til markeder som flokker seg om ett utfall, som om dette var det eneste riktige, tror jeg den realistiske resesjonsrisikoen basert på markedsinput er mindre enn de nevnte 75 prosentene. Dette kombinert med ECRI, som anslår resejonsrisikoen til under 50 prosent, gjør at jeg ender opp med en resesjonssannsynlighet på mindre enn 50 prosent.

Sånn sett har jeg ikke vært mer pessimistisk på den amerikanske, og dermed den globale, økonomiens vegne på lenge. Men så lenge jeg holder meg et stykke under 50 prosent, så er jeg vel å regne for en relativ optimist?

 

Er de gamle fortsatt eldst?

I gamle dager, som er omtrent tre, fire år siden i kapitalmarkedene, var det slik at aktiva i relativt ukjente deler av verden utviklet seg svakt i turbulente tider. I dag er det som om vekstmarkedene er like trygge som våre hjemlige markeder.

Grafen ovenfor viser utviklingen i MSCI World for den tradisjonelle delen (MSCI World Developed er hvit linje) av verden i forhold til vekstlandene (MSCI World Emerging Markets er rød linje). I siste korreksjon, som startet den 11. november verden over og er starttidspunktet i grafen, har ikke vekstmarkedene falt mer enn de tradisjonelle markedene.

 

Et annet forhold jeg har fulgt en stund, er utviklingen i høy- og lavkvalitetsaksjer, slik dette defineres av Standard & Poor's. Selskaper av høy kvalitet antas å ha blant annet stabil vekst i resultater og utbytte. Grafen ovenfor viser den relative utviklingen i høy- vs lavkvalitetsselskaper. Grafen stiger når høykvalitetsselskaper gjør det best på børs. Høykvalitetsselskaper, som i flere år har blitt anbefalt av pessimistene, har ennå ikke greid å ta igjen tapt terreng fra lavkvalitetsaksjer. Den siste korreksjonen endrer ikke på den fallende trenden i det relative styrkeforholdet.

 

Markedet er tydeligvis ikke slik det en gang var og slett ikke slik pessimistene har sett for seg i årevis.

 

Rest-Orkla slår tilbake

Det har vært mye fokus på verdiutviklingen i Orkla justert for selskapets eierandel i solselskapet REC. Grafen nedenfor viser utviklingen i rest-Orkla (hvit linje) sett i forhold til markedet (OSEBX er rød linje) siden april i år. Siden begynnelsen av november har rest-Orkla steget nesten 20 prosent i verdi, mens markedet har falt omtrent åtte prosent. Mye av den siste tidens gode utvikling i rest-Orkla har kommet på samme tid som Stein Erik Hagen har kjøpt seg opp til 22 prosents eierandel i Orkla, men da de første meldingene om nye innsidekjøp tikket inn på skjermen den 14. november (dette var første innsidekjøp fra den kanten siden den 2. juli), var det ingen umiddelbare tegn til at rest-Orkla reagerte positivt. Det siste hoppet kom dager etter at de massive innsidekjøpene var vel kjent.

 

Grafen viser to forhold. For det første kan det være mer krutt i rest-Orkla enn mange er klar over. En aksjekombinasjon som går 20 prosent på få dager i et kraftig falllende marked, og som dessuten er historisk lavt priset, er spennende i mine øyne. For det andre er korrelasjonen mellom rest-Orkla og markedet lav. For den som er på utkikk etter en «hedge» eller diversifisering av porteføljen, kan rest-Orkla være et slik porteføljebidrag.

Alle ser ut til å vente på en økonomisk krasjlanding i USA. Listen over prominente spåmenn som spår en resesjon, blir stadig lengre.

Tidligere nobelprisvinner i økonomi og sjeføkonom i Verdensbanken, Joseph Stiglitz, var fredag i forrige uke sistemann ute med en spådom om at det verste venter den amerikanske økonomien. Den kjente finansprofessoren mener Alan Greenspan, den tidligere sentralbanksjefen i USA, har skapt et «rot». Stiglitz uttalte at han er «veldig pessimistisk» og at USA står overfor et «betydelig fall i veksten, kanskje en resesjon». Han konkretiserte spådommen ved å anslå resesjonsrisikoen til 50 prosent. På fredag ble det også kjent at sjeføkonomen i verdens største investeringsbank, Goldman Sachs, tror kreditturoen vil inndra 2000 milliarder dollar i likviditet og utløse en «alvorlig resesjon» i USA. Fra før av vet vi at den nevnte Greenspan tror resesjonsrisikoen i USA er på mellom 30 og 50 prosent. Det virker som gutta med størst pondus i finansbransjen er enige om én ting for første gang på en stund: Neste år blir det økonomisk bakrus i USA.

Spåmenns manglende evne til å spå
Én av de mest legendariske av alle ekspertspådommer innen økonomi og finans står økonomen Irving Fisher for. I 1929, få dager før historiens mest alvorlige, langvarige børskrakk, sa professoren:

«Aksjemarkedet har nådd det som synes å være et permanent høyt nivå.»

Da fallet var et faktum, gjentok han flere ganger sine synspunkter om at markedet var billig og burde stige.

Når kjente personer kommer med spådommer om fremtiden, har historien lært oss at det er grunn til å være skeptisk til uttalelsene. Selv om det er sjeføkonomen i verdens største investeringsbank, verdens meste kjente sentralbanksjef og en nobelprisvinner det er snakk om i dette tilfellet, er det greit å ha i bakhodet at enkeltpersoner eller -miljøer som regel kommer til kort mot massenes visdom, som gjenspeiles i kapitalmarkedsprisene. Derfor tenkte jeg å dra frem én av de grafene jeg presenterte i forrige uke og et konsept jeg har vendt tilbake til flere ganger i denne spalten.

Grafen ovenfor viser hva tusenes av aktører i Fed Funds-markedet tror om styringsrenten i USA i 2008. Linjen viser implisitt sannsynlighet for at sentralbanken i USA blir nødt til å kutte renten til 3,50 prosent eller lavere - fra dagens 4,50 prosent og 5,25 prosent i august i år - ved rentemøtet den femte august 2008. En såpass lave styringsrente er etter min oppfatning ensbetydende med at Federal Reserve er i resesjonsbekjempende modus. Derfor er det mye som tyder på at tusener av vel informerte markedsaktører tror resesjonsrisikoen i USA ligger på rundt 50 prosent. Er dette én av de få gangene hvor finanssynserne skal få rett?

Ved en skillevei
Slik jeg ser det, er aksjemarkedet ved en skillevei. Mens rentemarkedet har sendt toårsrenten i USA ned til 3,34 prosent - som grovt sett indikerer at aktørene i dette markedet tror sentralbankrenten vil ligge under 3,50 de neste to årene - er aksjemarkedet langt fra å prise inn et krisescenario. En rente på rundt 3,50 prosent i USA de neste to årene vil sannsynligvis ikke være forenlig med et sprekt eller normalt vekstscenario. Aksjemarkedet, som er så følsomt overfor veksttakten i økonomien, er allerede på defensiven, men det er ingen krisestemning å spore. Et bredt utvalg av sentimentindikatorer viser samlet sett at stemingen i markedet er normal, og at panikken ennå ikke har meldt seg. Standard & Poor's 500-indeksen, som på grunn av sin likviditet og størrelse er et godt barometer på vendepunkter også i det globale aksjemarkedet, har falt åtte prosent fra toppen den niende oktober til den siste lokale bunnen fra den 12. november. De siste fire årene har korreksjonene i S&P 500 vært på omtrent åtte prosent i snitt, og vi har ennå ikke opplevd en korreksjon på mer enn ti prosent i dette bullmarkedet. Det gjør for øvrig denne oppgangen til den neste lengste noensinne uten et fall på ti prosent eller mer. Siden oktober 2002 har det ikke vært et eneste fall på mer enn ti prosent. Tidenes lengste oppgangsperiode i S&P 500 er fra 1990 til 1997.

Nettopp størrelsen på dette siste markedsfallet gjør det relevant å stille spørsmålet om denne gang er annerledes. Den som visste svaret på det, vil gjøre det bra i markedet fremover.


Les flere NA24-kommentarer her

Markedet begynner så smått å leke med et resesjonsscenario i USA. Samtidig viser en gjennomgang av aksjeanalytikeres anbefalinger at gode råd er dyre hvis markedet skulle snu.

 

Jeg har gjort det til en gjenganger å vise til derivatmarkedets implisitte syn på styringsrenten som settes av den amerikanske sentralbanken. Tankegangen er at Federal Reserve neppe kutter renten for syns skyld. Rentekuttene kommer hvis den økonomiske avmatningen fortsetter, og kuttene blir mange bare dersom en økonomisk nedtur truer. Jeg har hittil beskrevet en Fed-rente på 3,75 til fire prosent som ensbetydende med utsikter til en hard økonomisk landing. Nå er troen på mange rentekutt, og dermed en kraftig økonomisk avmatning så sterk at en Fed-rente under fire prosent har blitt rentemarkedets hovedscenario.

 

Mistet motet på fredag

Grafen nedenfor viser derivatmarkedets implisitte tro på en Fed-rente på 3,50 prosent eller lavere i forbindelse med rentemøtet den femte august 2008.

Hvis fredagens nye opsjons- og derivatpriser er representative for markedets syn på sentralbankens rentepolitikk og den økonomiske avmatningen, er det liten tvil om at vi her er vitne til en gryende tro på en hard økonomisk landing i USA neste år. Det har skjedd en eksplosjon i prisene for aggressive Fed-kutt. Per fredag så pessimistene ut til å ha vunnet, mens optimistene er på vikende front. Fordi bare én dags markedspriser kan drives av andre forhold enn faktiske markedsforventninger, vil jeg vente med å ta hele kursbevegelsen i Fed Funds-derivater for god fisk. Uansett er det verdt å følge med på hvilke scenarier som prises inn i de ulike markedene. Ulike markeder kan ikke operere med helt ulike sykliske scenarier over tid. Etter hvert må synene i de forskjellige markedene smeltes sammen til ett. Hvis fredagens kursbevegelser i Fed Funds er en korrekt gjenspeiling av markedsforventningene, og hvis rentemarkedet skulle få rett i sitt hard landing-scenario, vil nok aksjer kunne kjøpes rimeligere i månedene fremover enn der vi er i dag. Inntil videre vil jeg imidlertid poengtere at det er to «hvis» i den foregående setningen. La oss krysse fingrene for at en resesjon kan unngås i USA også i 2008.

 

Massenes visdom vs ekspertråd

Personlig tror jeg rentemarkedet overdriver resesjonsrisikoen i 2008. Skal jeg driste meg til å sette en sannsynlighet for en resesjon i USA i 2008, kommer jeg ikke mye høyere enn 20 prosent. Ledende indikatorer forteller oss at vi skal leve med en avmattende økonomi i USA de neste månedene, men det må ikke glemmes at veksten i tredje kvartal var den beste på to år og høyere enn i eurosonen og Japan. Sånn sett har USAs økonomi en høyere marsjhøyde enn de to andre, tradisjonelle økonomiske hovedregionene. Nettopp momentumet i den amerikanske økonomien kan være med på å holde den over nullstreken. Merk at en resesjon som en tommelfingerregel har inntruffet når den økonomiske veksten har vært negativ i to kvartaler på råd.

 

Hva jeg tror, har imidlertid lite å si og jeg har tidligere brukt mye kommentarplass for å understreke at eksperttips er mye dårligere enn om man klarer å utnytte massenes visdom. Derfor er grafer slik som den ovenfor mye mer interessante enn mine personlige betraktninger rundt et tema.

 

Analytikerne anbefaler det som gikk
Når det er sagt, er det fullt mulig å gjøre hjemmeleksa si for å være forberedt på ulike scenarier. Det trenger ikke bli resesjon for at man skal ha nytte av å reflektere over hvordan slike utfall ville påvirket aksjene og porteføljen man sitter på. Derfor har jeg gjort en sjekk av aksjeanalytikernes anbefalinger. Jeg har gått gjennom totalt 4000 aksjer verden over hvor det er ti eller flere analytikere som følger aksjen. Man må opp i et visst antall analytikere for å kunne snakke om en konsensus og antallet ble satt ved ti for å få antallet selskaper ned på et oversiktlig antall. Kun 24 norske selskaper er med i utvalget, menst USA er største enkeltmarked med 1250 deltakere blant de 4000 aksjene.

 

Grafen ovenfor viser analytikerpopularitet i forhold til historisk kursavkastning. Jeg har delt de 4000 aksjene opp i ti desiler, det vil si ti like store grupper bestående av 400 aksjer hver. Desil 1 har lavest analytikerrating eller -popularitet, mens desil 10 er de 400 aksjene med høyest analytikeranbefalinger. Enkelt sagt består desil 1 av mest salgsanbefalinger, mens desil 10 består av mest kjøpsanbefalinger. Denne oppdelingen i ti desiler ses på den vannrette x-aksen. På den loddrette y-aksen ses medianselskapets historiske avkastning. Det er snakk om medianavkastinngen i hver av desilene og medianavkastningen er det tallet som er i midten når 400 selskapers avkastning rangeres i stigende rekkefølge. Det skal ikke store statistiske forståelsen til for å se at analytikere anbefaler de aksjene som har steget mest i verdi historisk, det vil i dette tilfellet si siste seks og 12 måneder.

 

Billige aksjer anbefales ikke
Grafen nedenfor er basert på samme tankegang, men denne gangen er det medianprisingen av aksjene pr. desil som fremkommer på y-aksen.

Vi ser her at aksjene blir kjapt dyrere etter som vi går fra desil 1 (de minst anbefalte aksjene) oppover til desil 5. Desil 1 til 5 utgjør halvparten av aksjeuniverset, det vil si 2000 aksjer. Historisk har det vist seg at det er vingene i et aksjeutvalg som er mest interessante, det vil si de desilene som ligger lengst til venstre og høyre i grafen ovenfor. All historie forteller oss at fremtidig avkastning har vært mye høyere i billige, lavt prisede aksjer enn i dyre, høyt prisede aksjer. Så mens analytikerne utvilsomt bruker historisk avkastning som rettesnor for om aksjen skal få en kjøps- eller salgsanbefaling, tilsier erfaring at de minst populære aksjene har best avkastningsutsikter fordi de er billigst på pris i forhold til bokførte verdier og resultat. Kanskje hver og én av analytikerne (tror de) opptrer fornuftig, men i realiteten likner analytikernes samlede oppførselsmønster på masseatferd i de tilfellene hvor deltakermassen slutter å tenke og bruker hverandres atferd som veiledning for egen. Dette er det motsatte av massenes visdom og massenes galskap blir spesielt synlig hvis forutsetningene for massenes analyser endrer seg.

Jeg er helt sikker på at en eventuell resesjon ville være en slik umiddelbar utløser for å vise at analytikermassen tok feil, men som sagt er jeg ikke sikker på om resesjonsscenariet bør bli hovedscenariet ennå. Imidlertid registrerer jeg at store krefter i markedet begynner å bli uenige i myk-landingscenariet.

Det var bred enighet om at den amerikanske sentralbanken ville kutte renten i forrige uke. Kuttet kom som bestilt, men aksjemarkedet falt.

Hendelser har nok størst markedspåvirkning når de er uventede. Foran onsdagens rentekutt i USA var det bare 10-15 prosent av markedsaktørene som trodde at Federal Reserve ville holde renten uendret. Markedsreaksjonen etter kuttet var laber og markedet endte alt i alt ned etter at det andre rentekuttet i denne kuttsyklusen var et faktum.

Pessimisme på vei
Jeg har flere ganger vist til implisitte sannsynligheter i opsjons- og futuresmarkedet for rentekutt fra Fed inn i 2008. Hensikten har vært å identifisere det man kan kalle en aggressiv kuttsyklus. Tankegangen er at Federal Reserve ikke kutter renten uten god grunn. Og mange kutt, som man kan omtales som en aggressiv kuttsyklus, kommer først hvis Fed frykter en økonomisk nedgangskonjunktur.

I forrige uke steg sannsynligheten for det jeg tidligere har kalt en aggressiv kuttsyklus - det vil si styringsrenter ned mot 3,75 til fire prosent - til en ny høy for i år. Se grafen ovenfor. Det er nå priset inn en sannsynlighet på godt over 50 prosent for det jeg tidligere har bestemt meg for at man kan kalle en aggressiv kuttsyklus, det vil si en rente på 3,75 eller fire prosent. En rente i nedre del av dette intervallet, 3,75 prosent i august 2008, er i ferd med å bli markedets foretrukne scenario all den tid det er over 50 prosents implisitt sannsynlighet i derivatmarkedet for en styringsrente på 3,75 prosent eller lavere.

Hva sier dette oss? Rentekurven, det vil si tiårsrenten minus tremånedersrenten, er manges favorittindikator for å spå en resesjon. En stigende kurve er sånn sett med på å redusere resesjonssannsynligheten i disse analytikernes øyne. Likevel er nok markedet utvilsomt i ferd med å innta en mer skeptisk holdning til den økonomiske veksten fremover, så pessimistene skal nok få flere argumenter å boltre seg med i månedene som kommer. Selv om dette ikke er ensbetydende med et fallende aksjemarked, er det hevet over tvil at korreksjonsrisikoen i aksjemarkedet er stor. Imidlertid vet vi at markedstrenden er opp, sentralbanken vil kutte det som trengs og vi er midt inne i «silly season», det vil si den tiden av året hvor alle lurer på hvor markedet skal gå - og før de har gjort seg opp en mening, har markedet historisk steget både fem og ti prosent.

Ingen resesjon i 2007
Mens 2008 fort kan bringe med seg økonomiske skuffelser, er spådommene om en resesjon i 2007 i USA fullstendig punktert. Annualisert BNP-vekst i USA i tredje kvartal var på 3,9 prosent, ifølge foreløpige målinger. Samtidig viser medianselskapet i S&P 500-indeksen, hvor 400 selskaper har levert tredjekvartalstall, en årsvekst i resultatet på 13 prosent. Mye av veksten skyldes nok forhold som tilbakekjøp av aksjer og en svak dollar, som gir omregningsgevinst for de selskapene som har omsetning i utlandet. Blant de totalt nesten 3000 amerikanske selskapene som har levert tredjekvartalstall, er veksten noe lavere enn i det eksklusive S&P 500-utvalget. Medianveksten i utvalget, som inneholder samtlige børsnoterte selskap i USA, er sju prosent. Det er klart lavere enn blant S&P 500-selskapene, men langt fra resesjonsaktig.

Ferske tall for bruttonasjonalproduktet i USA og amerikanske selskapers resultatvekst forteller oss at det slett ikke ble noen resesjon i 2007. Gleden over at pessimistene tok feil igjen er imidlertid av den kortvarige typen nå som fokus mot et usikkert 2008 er så mye viktigere enn stabling av historiske data.

Svake oljeaksjer!?
Oljeprisen endte på 96 dollar i New York på fredag. Det er ikke lenger interessant å hevde at oljeprisen kan gå i 100. Vi er bare en dagsbevegelse eller to fra 100-dollarsgrensen. I det siste har jeg loddet stemningen rundt oljeaksjer blant folk jeg kjenner. Fellesnevneren er at alle tror oljeaksjer er knallsterke, slik som oljeprisen. Faktum er likevel at oljeaksjer ikke har gjort det bedre enn markedet for øvrig siden midten av september. Grafen nedenfor viser amerikanske oljeaksjers (Standard & Poor's 500 Energy-indeksen) utvikling i forhold til resten av markedet (S&P 500-indeksen) i hvit linje. Rød linje viser brent oljepris. Grafen strekker seg over to år.

Vi ser klart at oljeaksjers relative styrke møter motstand, mens oljeprisen går videre. Med tanke på at oljeaksjer gjerne gjør det sesongmessig svakt fra september av, vekker den forsøksvise svakheten i oljeaksjer mistanken om oljeaksjer gir etter for sesongsvakheten. Oljeprisen sier oss imidlertid at det ikke er riktig å vente sesongmessig svakhet i olje og energiaksjer i år.

For oss på Oslo Børs blir det spennende å følge dette relative bildet av energiaksjer i forhold til resten av markedet videre.